Innkjøp

Dagen startet faktisk veldig dårlig for min del. Det ble noen tårer, og jeg var utrolig trist. Plutselig tok det en helt annen vending enn hva jeg selv hadde forventet, heldigvis. Jeg kunne tørke tårene bort, og være glad i stede. Jeg dro en tur til Jessheim sammen med ei venninne for å spise en lunsj, det endte selvfølgelig opp med at det ble litt shopping samtidig. Jeg fant noen favoritter til frøkna som jeg virkelig ikke klarte å la være å kjøpe. 

Jeg aner ikke hva som venter meg

Det er en ærlig sak, jeg ble utrolig sjokkert når jeg stod der som 17 åring med en test som viste at jeg var gravid. Jeg var vel aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre, jeg visste godt at jeg ville beholde barnet. Uten å vite hva som egentlig ventet meg. Det er utrolig koselig å ha barn og jeg kunne ikke sett for meg et liv uten henne. Men for å ikke ljuge så er det litt av en jobb men barn altså, det er ikke alltid helt rosa, det har også en mørk side. Jeg har en utrolig snill datter, hun har alltid vært veldig snill. Hun sover hele natten, og det har hun gjort hele veien. Men selv henne kan virkelig gjøre meg helt utslitt sånn som alle andre barn gjør med sine foreldre, og det er overhode ingen skam å bli sliten og frustrert. Absolutt alle blir det, og ingen slipper unna den mørke siden ved å ha barn. Jeg husker den første måneden så gikk jeg inni en slags boble hvor jeg hadde så mye energi at jeg virkelig ikke forstår hvordan det er mulig, til tross for at jeg glemte helt å spise selv så følte jeg meg helt opplagt. Helt til jeg virkelig turte å kjenne på hvor sliten jeg faktisk var, da var jeg plutselig så sliten at tårene bare rant. Jeg følte nok veldig på det at jeg hele tiden måtte bevise ovenfor andre at jeg klarte alt selv, og var ikke tøff nok til å be om hjelp i starten. Men heldigvis gikk det over med tiden, jeg er virkelig ikke redd for å be om hjelp. Jeg har bodd for meg selv hele veien, jeg har aldri bodd med mamma og pappa etter at jeg fikk barn. Det følger dessverre ikke med noe bruksanvisning, og det er heller ingen fasit på hvordan det er å få barn. Alle har forskjellige opplevelser, og alle gjør ting forskjellig. Jeg har mange venner med barn, og bare der ser jeg at ting er helt forskjellige. Jeg ante jo ikke hva som ventet meg i det hele tatt, og klart jeg var redd. Jeg visste vel egentlig fra starten av at jeg kom til å ende opp som alenemor, men jeg ville ikke innse det. Jeg er faktisk stolt av hva jeg har fått til, og hvordan hele livet mitt er akkurat nå. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hva jeg har det akkurat nå i dag. 

Men akkurat som jeg stod å ikke ante hva som ventet meg, så står jeg på samme sted sånn sett fortsatt. For ting forandrer seg hele tiden, trassalderen har kommet, og for å være helt hundre prosent ærlig nå, hver gang jeg tror det ikke kan bli verre, så blir det gjerne det. Jeg aner ikke helt hva som venter meg om en stund fram i tiden. Så det blir veldig spennende å se, jeg tipper jeg skal bli enda mer sliten enn hva jeg er nå for å si det sånn. 

25.10.15

Begrunnelse for mitt fravær

Jeg syntes det alltid er noe som skjer, noe som hindre meg fra å få blogget. Det er utrolig kjedelig, og jeg bærer dårlig samvittighet hver eneste dag jeg ikke får blogget. I denne perioden her har både jeg og Ella vært syke. Når kvelden har kommet har jeg ikke orket annet enn å ligge på sofaen å se på en serie. Heldigvis har jeg fått tenkt ut masse forskjellige innlegg, og har masse å blogge om framover. Det er mye spennende som skjer for tiden, framtiden ser utrolig lys ut. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg kunne hatt det så veldig mye bedre, jeg smiler hver eneste dag og alt er egentlig sånn som det skal være. 

Jeg tenker fortsatt veldig mye på dette med YouTube, jeg har veldig lyst til å begynne med det. Men er usikker å hva slags videoer jeg skal lage, så om dere har tips så kom gjerne med det! 

Historien min

For 2 1/2 år siden var jeg på forsiden av Romerikes blad og hadde to sider i midten av avisen, hvor jeg fortalte en del av min historie. Sannheten ble dekket over og jeg unnlot å fortelle en god del. Kanskje mest for å skåne datteren min, familie og ikke minst meg selv. Siden dette er ny blogg tenkte jeg kanskje at for dere som er nye lesere så er det greit  lese litt så dere kan få et lite innblikk. Jeg skriver ikke så mye om fortiden min lenger, og har vel eneda ikke gjort det på denne her bloggen. Allikevel velger jeg nå å dele den delen jeg har gått ut med, også får vi se om det kommer noen skjulte hemmeligheter med tiden. 

Ella-Christina forandret alt

I 18 år har ulykkene stått i kø for Silje Granhaug. Å bli mamma til Ella-Christina har gitt henne livslyst og framtidstro.

Silje Granhaug er 15 år den 27. april 2013. Hun har vært på fest og blir hentet av moren. De kjører forbi et hus hvor flere politibiler står utenfor. Ungdommer er samlet på gårdsplassen. «Jeg er så glad for at dette ikke gjelder meg som forelder», sier Siljes mor til datteren. Vel hjemme ser Silje ut av vinduet og oppdager en ukjent bil. Hun hører stemmer i gangen og at bestemoren begynner å gråte. Hun titter ut og spør forsiktig «har det skjedd noe?». Hun får ikke noe svar. Men til slutt kommer setningen som skal få 16-åringen til å bryte sammen der i gangen. «Ole Marius er død», hører hun, men vil ikke tro det. Hun føler et enormt sinne og slår rundt seg. Det kan ikke stemme. Broren hun var så nær. Som hun delte tanker og følelser med. Som har vært en enorm støttespiller i de vanskelige årene hun har lagt bak seg. Han er borte for alltid.

Han var sammen med venner da det skjedde. Det var fire dager etter 18-årsdagen. Mens de andre hadde gått og lagt seg, sovnet Ole Marius inn foran pc-en. Det ble ikke oppdaget før neste dag. Gutten døde brått og uventet av naturlige årsaker.

? Det var et enormt sjokk for hele familien. I begravelsen, da kista skulle senkes, er jeg blitt fortalt at jeg bare skrek; nei, nei, nei! Men jeg husker ingenting. Men mamma måtte visst holde meg tilbake, forteller Silje og legger til at tida etterpå var tung.

? Jeg slet med angstanfall hver eneste dag. Visste ikke hvordan jeg skulle komme meg videre.

? Jeg kommer fra en ulykkesfamilie hvor vi har masse uflaks, men flaks likevel da det kun holder på å gå skikkelig galt. Broren min ble hjerteoperert som baby, eldstebroren min ble overkjørt av traktor, ekskjæresten min ble påkjørt og jeg så ekskjæresten min påkjørt. Med alle disse gikk det jo bra, men med Ole Marius var det altså annerledes, sier Silje stille.

Det knirker i den rosakledde bylten på fire og en halv kilo som ligger ved siden av henne. 25. oktober ble Ella-Christine født på Ahus, tre uker før termin. Det tok bare tre timer fra første rie til jenta var ute. Silje omtaler datteren som «hun som forandret alt». Som har gjort at hun ser framover og vil få skikkelig skikk på livet sitt. Som gjør at hun for første gang i sitt 18-årige liv våkner opp med et smil rundt munnen. Slik har det på langt nær alltid vært.

? Jeg ble mobbet og utestengt på barneskolen. Jeg hadde kun én venn, forteller Silje.

Da hun nådde tenårene, fant Silje seg til rette i det hun karakteriserer som feil miljø.

? Jeg følte meg akseptert og velkommen der, fikk respekt og var med på ting jeg absolutt ikke er stolt av i dag.

Silje skulket skolen til foreldrenes store fortvilelse. Skulkingen førte til dårlige karakter. Høylytt krangling med lærerne var dagligdags.

Da Silje møtte Chris, som er pappaen til Ella-Christina, ble ting bedre. Hun hadde alltid ønsket å bli mor tidlig. Og ikke lenge etter var ønsket oppfylt.

? Har jeg laga dette?, spør Silje ømt og ser på vidunderet med det beste sovehjertet.

? Jeg er helt forelska. Jeg hadde aldri trodd det kunne være mulig å elske noen så høyt!

Men det tok litt tid før Silje fikk morsfølelsen. Ella-Christine hadde svelget en del fostervann og brakk seg gjennom hele sin første natt. Silje torde ikke sove, og til slutt tok sykepleierne den lille bylten ut på gangen for at mor skulle få hvile.

? Jeg bråvåknet midt på natta. Hvor er babyen min?, tenkte jeg desperat og måtte ut til henne. Da var jeg mor. Da kom morsfølelsen.

18-åringen mottar stadig kritikk fra dem som mener hun er for ung til å være mamma.

? Men det går ikke inn på meg. Jeg får masse skryt fra dem rundt meg og fra helsestasjonen. Jeg ser lyst på framtida nå. På nyåret skal jeg prioritere førerkortet. Til høsten vil jeg ta siste året av videregående slik at jeg blir ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider. Jeg vil jobbe med barn og unge som sliter. Jeg har vært der selv. Jeg vet hvordan det er.

Silje ønsker å gi datteren en trygg og god oppvekst.

? Hun skal overøses med kjærlighet, men jeg vil samtidig har klare og tydelige rammer. Jeg ønsker at vi får det samme forholdet som jeg har til min mor. Mamma er min beste venninne og vi kan prate om absolutt alt.

? Er det sant at motgang gjør sterkere?

? Det er helt utrolig hvor mye man tåler og det er utrolig hvor sterk man blir. Jeg føler nå at ingenting kan knekke meg etter alt jeg har vært igjennom. Det er så lite som kan overgå det å miste sin bror. Jeg veit at nesten uansett hva som skjer, så kan det ikke bli verre enn det som har vært.

? I dag er det julaften, har du noe å si til de som sliter?

? Aldri gi opp. Jeg ville på et tidspunkt ta livet mitt og slippe alt. Det er for feigt. Man må bare fortsette å kjempe. Det blir bra til slutt. Utrolig nok.

 

Dette har hun opplevd:

Ble mobbet og utestengt på barneskolen.

Havnet i feil miljø.

Eldstebroren ble overkjørt av traktor.

Nest yngste broren ble hjerteoperert som baby.

Nest eldste broren døde brått som 18-åring.

Ekskjæresten ble påkjørt, hun så han ligge i grøfta.

 

Nok en sommerdag

Nå som det er sommer og sole skinner hver eneste dag, så blir det fort noen fri dager på frøkna. I dag er hun hjemme sammen med meg, og allerede har vi fått gjort masse i dag. Vi har vært en tur på butikken, ryddet, spist to måltider og lekt litt ute. Om ikke så altfor lenge skal Ella sove en liten dupp, det er iallefall planen min, om det skjer får vi se på. I dag er første dagen uten bleie også, tiden går virkelig fort. Ingen uhell har skjedd enda! Og jeg skjønner mer og mer at jeg virkelig ikke har noe baby lenger, og forstår ikke helt hvor tiden har blitt av. 

Dette ble egentlig bare veldig kjapt og kort, men jeg er tilbake med et nytt innlegg senere i dag. I mellom tiden kan dere følge meg på snapchat: siljegranhaug. Jeg er tilbake på den snappen nå og vil være aktiv der hver eneste dag framover 🙂

 

5.Ting jeg ser etter i en kjæreste

1. Ærlighet, det er så viktig for meg akkurat dette med ærlighet. En liten løgn gjør så jeg mister utrolig mye tillit, og et forhold uten tillit fungerer virkelig ikke. 

2. Trofasthet, akkurat dette er egentlig en selvfølge. Man skal være trofast uansett hva, og hadde noen vært utro mot meg hadde jeg gjort det slutt på dagen.

3. En god personlighet, i dette legger jeg snill, omtenksom, omsorgsfull, romantisk og egentlig alt det gode man kan tenke seg. 

4. En god bonuspappa, dette er absolutt utrolig viktig. Om jeg hadde møtt noen som ikke var flink med barnet mitt så hadde jeg fått avsmak rett og slett. 

5. utseende, for meg så betyr faktisk utseende litt. Ikke mye, men jeg liker et fint syn.

 

Spørsmålsrunde

Wooohooo, nå åpner jeg kommentarfeltet igjen og en ny spørsmålsrunde er i gang. Jeg får mange meldinger om spørsmål, og dessverre rekker jeg sjeldent å besvare alle spørsmålene til hver enkelt person. Nå tenker jeg å gi alle sjansen til å stille meg spørsmål her, så skal jeg besvare alle sammen i begynnelsen av neste uke tenkte jeg. Og da blir det på en video, siden jeg endelig har fått skaffet meg ny lader til kameraet mitt. Det gjør også så det kommer til å bli mye mer filmer framover på bloggen! 

Still meg spørsmålene dere lurer på, så får dere svar 🙂

Jeg ville ikke ha hun!

Jeg kjenner samvittigheten skjærer langt inni hjerterota, det er en vond ting å leve med! 

Nå er det snart tre år siden jeg fikk barnet mitt på brystet for første gang. Jeg hadde sett så mange programmer om hvor fint det var, og jeg gledet meg så fælt til å få den opplevelsen selv. Svangerskapet mitt var veldig tøft i seg selv, det skjedde utrolig mye negativt og jeg var kjempe dårlig. Jeg kastet opp igjennom hele svangerskapet opp til fjorten ganger daglig, men om det var bare svangerskaps kvalme det er vel egentlig ikke helt riktig, det var nok mye psykisk også. Fødselen min gikk ekstremt fort, pluss at jeg ble kjempe dårlig under fødselen min. Jeg orker ikke å gå så mye i detaljer på alt sammen, for dette preger meg veldig og jeg kjenner virkelig på det nå som jeg driver å skriver om det. I det jeg fikk barnet mitt på brystet gikk det kort tid før jeg ville ha hun bort i fra meg. Noe jeg selvfølgelig ikke klarer å skjønne den dag i dag, for hun er verdens vakreste. Bare få måneder etter fødselen prøvde jeg å oppsøke hjelp fordi jeg skjønte selv at det var noe som ikke stemte. Hjelp fikk jeg dessverre ikke, og tiden gikk. Det gjorde meg ingenting at hun sov borte, og det gjorde hun fra hun bare var 5 uker gammel. Jeg kjente ikke på det savnet andre gjør, jeg syntes egentlig bare at det var veldig godt at hun sov borte. Når jeg ble gravid igjen i fjor var da jeg virkelig skjønte at det ikke skulle være sånn som det var. For jeg tenkte med en gang, ” tenk om jeg får følelser for det barnet med en gang, hvor dårlig samvittighet vil jeg ikke få da ”. Jeg ble mer og mer dårlig psykisk, og plutselig fikk jeg panikkangstanfall. Alle tingene jeg hadde fortrengt fra forrige svangerskap dukket opp på igjen, og det kjørte hodet mitt mer og mer. Etterhvert som tiden gikk så mistet jeg dette barnet, noe som ble en stor sorg. Jeg ble så dårlig psykisk at jeg til tider ikke kunne ta vare på meg selv en gang. Det ble til at Ella var mye hos mamma, og samvittigheten min gjorde meg enda dårligere. Jeg hadde så lyst til å klare å være der på den måten en mamma skal være der, jeg følte meg mislykket. Jeg startet i behandling og valgte å legge meg inn frivillig. Etter dette har jeg fått flere tiltak inn for å få mest mulig hjelp. Jeg ble til slutt etter en lang periode med utredning og mange samtaler, medisinert på antidepressiva. Etter kort tid var jeg et helt nytt menneske. Og jeg fikk først da de virkelige morsfølelsene, som man skal ha. Jeg vil ikke at hun skal sove borte lenger, og når hun sover borte så vil jeg ha hun hjem igjen med en gang jeg våkner dagen etter. Jeg spør alltid om hvordan det går flere ganger i løpet av den tiden hun eventuelt sover borte. Jeg vil helst ha hun i nærheten av meg absolutt hele tiden. Og jeg trodde jeg elsket hun før, men så høyt som jeg elsker den jenta nå har jeg virkelig aldri elsket noen før. Jeg kan bli rørt av at hun bare smiler til meg, hun er bare helt fantastisk. Og helt klart verdens vakreste. 

Jeg må bare få med at jeg tror jeg felte sånn tusen tårer mens jeg skrev dette innlegget her, det gjør utrolig vondt å tenke på hvordan ting har vært. Og i hvert fall når jeg ikke klarte helt å se det selv for det hadde gått over to år. Det å ha en svangerskaps-depresjon er utrolig tungt. Og dessverre så er det mange som har det uten å vite det selv. Jeg syntes selvfølgelig ikke at det er noe spesielt kult å dele dette med offentligheten, for jeg bærer utrolig mye dårlig samvittighet. Men jeg vet at det er mange andre som gjøre det samme, og siden jeg har muligheten til å stå fram med det sånn at andre kan se at dem ikke er alene så velger jeg å gjøre det! Videre nå så skal jeg jobbe mye med den dårlige samvittigheten jeg bærer, den spiser meg virkelig opp innvendig! Heldigvis får jeg profesjonellhjelp! 

Jeg er forelsket

Litt tid har det gått nå siden jeg blogget sist, og jeg har vært ganske dårlig. Men endelig har jeg kommet meg, jeg er på bedringens vei igjen!

Dette innlegget her er jeg faktisk litt sjokkert over at jeg skriver, for det var ikke akkurat forventet. Sommer er jo fantastisk fra før, og humøret og energien blir mye bedre. I tillegg til det viste det seg at det skulle bli enda bedre for meg dette året her, for jeg har blitt forelsket. Jeg føler meg litt som en 14 åring igjen som går rundt å er helt ny forelsket. Det er virkelig en god følelse, og jeg kjenner smilet blir større og større bare nå som jeg skriver om det. Jeg trodde det skulle gå flere år før jeg skulle kjenne på den følelsen igjen, heldigvis slapp jeg å vente så lenge. Det å kjenne på følelser er utrolig godt, samtidig som det er litt skummelt. Jeg vet hvor lenge jeg slet med kjærlighetssorg, og jeg vet hva det gjorde med meg. Jeg vil ikke ende der igjen, og det tror jeg ikke skjer heller, men det ligger litt i bakhodet hele tiden. Jeg nyter den tiden her så utrolig mye, hver eneste dag er litt som å leve på en rosa sky akkurat nå. 

Jeg er sjokkert

Jeg delte jo et innlegg som jeg forventet at det kom til å komme en del hat over. Jeg sperret til og med kommentarfeltet fordi jeg ikke orket at det skulle bli store diskusjoner der!

Meldingene begynte å tikket inn veldig kjapt etter at jeg delte et innlegg om at jeg hadde tatt en sculptra butt lift. Jeg forventet at det skulle være masse dritt så jeg nølte litt med å åpne dem. Til sammen har jeg åpnet rundt 20 meldinger, ikke en av dem var noe negativt. Jeg fikk støtte, og fikk kun høre hvor tøff jeg var som turte å stå fram med det. Helt ærlig så er jeg litt sjokkert, for det var overhode ikke det jeg forventet meg, noen ganger leste jeg samme melding kanskje fem ganger for å være helt sikker på at jeg leste riktig. Men hadde jeg hatt kommentarfeltet åpent så er jeg vel egentlig neste hundre prosent sikker på at jeg hadde fått en del dritt av anonyme folk som kommenterte. Jeg velger faktisk å fortsette med å holde kommentarfeltet stengt, for det er faktisk utrolig deilig å slippe å få masse stygge kommentarer til en hver tid av folk som ikke tørr å stå fram med hvem dem er en gang. 

Jeg setter utrolig stor pris på de meldingene jeg har fått, tusen takk for mange fine ord 🙂