Depresjon

Det finnes forskjellige grader av en depresjon, og jeg selv har fått oppleve hva en ganske sterk depresjon er. Jeg har flere ganger tenkt selv at jeg har vært inni en depresjon, helt til jeg virkelig fikk se hva de ville si. Det startet gradvis med utmattelse og sinne. Etterhvert med tiden ble alt snudd på hodet, jeg mistet meg selv helt. Jeg følte meg helt tom, utslitt, gråt, var sint, det enste jeg ikke opplevde var noe form for glede. Ikke en gang kjæreste jeg har kunne glede meg. Alt var helt mørkt, bare det å stå opp kunne være en stor jobb i seg selv. Jeg klarte ingenting, absolutt ingenting. Jeg fikk ikke i meg mat, jeg fikk meg ikke selv til å gå i dusjen en gang, jeg klarte ikke å rydde, alt var bare et ork. Jeg følte meg mislykket, og døden var i mine tanker så og si hver eneste dag. Søvnen kunne variere veldig, noen netter sov jeg ikke i det hele tatt, andre dager kunne jeg konstant sove hele tiden. Jeg følte meg så alene i det her, og det tok tid før jeg oppsøkte hjelp. Jeg stengte meg selv inne på et mørkt rom, der lå jeg i dagevis uten å prate med noen rundt meg. Jeg kunne ikke kjenne meg selv igjen i den personen jeg hadde blitt, jeg visste ikke lenger hvem jeg selv var. Om jeg tok kontakt med noen så følte jeg meg kun til bry, ingenting føltes bra lenger alt var bare vondt, uansett hva det var. Jeg kunne ikke se noe form for en framtid, alt var helt svart.

Når man kommer til dette punktet i livet så har ting gått altfor langt. Jeg burde absolutt oppsøkt hjelp lenge før dette oppstod. Men jeg trodde jeg skulle klare alt selv, for det hadde jeg gjort tidligere. Eller jeg trodde jeg hadde gjort det tidligere! Jeg la vel egentlig bare et lokk på alt, og til slutt kokte det over. Jeg trodde aldri jeg selv skulle komme så langt ned, virkelig ikke! Og det eneste som har hjulpet meg er masse hjelp fra psykologer og andre instanser som har vært inne i livet mitt, pluss at jeg fikk antidepressive som hjalp meg utrolig mye. Jeg går fortsatt på antidepressive den dag i dag, og det skal jeg gjøre framover også, samtidig som jeg går til psykolog og i sorggruppe. Etterhvert vil det trappes ned, og endelig kan jeg leve uten dette. Den dagen skal jeg jobbe så hardt for å komme fram til.

Jeg vet at jeg ikke er alene i denne situasjonen, jeg bare husker veldig godt hvor alene jeg følte meg når det stod på som mest. Og derfor ønsker jeg å dele min historie angående depresjon, så andre i samme situasjon kan få lov til å se at dem ikke alene! For er det noe man trenger mest i en sånn situasjon så er det akkurat det å se at man ikke er alene om dette, selv om det føles sånn!

2 kommentarer

Siste innlegg