Mobbing allerede i barnehagen

Mye overrasker meg i den verden vi lever i nå, men akkurat dette som jeg skal fortelle om nå var som et hardt slag i ansiktet mitt. Det sjokkerte meg og det er faktisk noe av det vondeste jeg har opplevd.

Det å ha en mammarolle byr på nye utfordringer hver eneste dag. Mitt barn har gått i barnehage siden hun var 9 måneder noe hun måtte siden jeg begynte på skole da. Jeg har alltid opplevd henne som trygg, det har aldri vært et problem med overlevering. I fjor høst begynte hun på stor avdeling, noe som gikk kjempe bra i starten. Ved middagsbordet hjemme prater vi alltid om hvordan dagen har vært og hva hun har gjort i barnehagen. Hun begynte å fortelle om dytting, slåing, spytting, klyping og kalling. I starten tenkte jeg at det er en normal ting at barna får noen konflikter. Etterhvert ble dette daglig, tilslutt var det en kamp å få henne til barnehagen. Bare jeg sa at vi skulle reise til barnehagen la hun seg ned å gråt og skrek NEI. Det gjorde like vondt i sjela hver eneste dag, det var flere ganger jeg ikke klarte noe annet enn å ha henne hjemme. Det er ingen god følelse å tvinge barnet sitt til et sted dem ikke har lyst til å være fordi dem blir utsatt for dette daglig, jeg ville jo ikke selv vært et sted hvor dette skjedde meg daglig, og tror vel helt ærlig at ingen andre ville det heller. Jeg husker jeg ble med henne en dag i barnehagen for å feire bursdag, hun var nyoperert så vi skulle bare vært der et par timer fordi det var bursdagen hennes. Jeg husker så godt den frykten mitt eget barn fikk når disse barna nærmet seg henne. Det å stå der å se på det og være mamma samtidig, var helt grusomt, jeg måtte virkelig holde tårene tilbake og ikke minst sinnet. Jeg kjenner at bare tanken på det nå gjør at tårene presser på.

Jeg har lært mitt barn at om henne blir slått eller blir utsatt for noe som ikke er greit så skal henne si i fra til de voksne, og ikke gjøre noen ting tilbake mot disse barna. Jeg vet om andre som lærer barna sine til det motsatte, nemlig å slå tilbake, jeg personlig syntes det er helt hårreisende og ikke minst kvalmt. Jeg mener virkelig at man overhode ikke skal lære barna sine å benytte seg av vold, under noen omstendigheter.

Det at det allerede er mobbing i en barnehage er helt sinnssykt. Det sjokkerer meg at det begynner såpass tidlig, jeg håper virkelig at alle vi som er foreldre kan snakke med barna våres om dette med mobbing. For det er faktisk vårt ansvar at barna oppfører seg, det er vi som oppdrar dem og skal veilede dem i riktig retning.

Jeg legger meg under kniven igjen

Jeg trodde aldri jeg skulle gjøre dette igjen, og håpet virkelig det aldri ville skje igjen heller. Men nå må jeg altså legge meg under kniven igjen, forskjellen på nå og tidligere er at jeg ikke har noe annet valg. Jeg har vært inne hos en som er spesialist på dette med filler, og han lærer andre å sette filler. Når jeg fikk beskjeden om at han ville hjelpe meg så ble jeg så glad at jeg nesten begynte å gråte! Jeg håpet på at han skulle ordne dette med sprøyter, det viste seg å være mer komplisert enn som så. På grunn av at disse innkapslingene som jeg har har flyttet på seg rundt omkring nederst i ryggen, hofter, flere steder på rumpa, så vil det bli vanskelig å få dette ut med sprøyter med hylase (hylase er noe som smelter filleren). Jeg skal inn til en plastisk kirurg som skal se hva han kan gjøre videre, men allerede har jeg fått beskjeden om at det ikke er noen annen utvei enn å legge seg under kvinen. Jeg gruer meg utrolig mye, bare tanken på å bli skjært i, er utrolig vond. Jeg har virkelig aldri angret så mye på en ting som å ta inn fillers i rumpa, og til dere som i det hele tatt har vurdert dette. Jeg håper virkelig min historie kan få dere bort i fra tanken, for dette har virkelig gått hardt utover helsen min og det er utrolig smertefullt. Jeg tenker at når alt dette er over så skal jeg skrive et langt innlegg om hele prosessen, og vise dere bilder som vil sjokkere dere.