Forhold med vold

Dessverre er det mange som blir utsatt for vold i et forhold. Både gutter og jenter skjer dette med. Jeg har dessverre vært en av de som har blitt utsatt for det, derfor tenker jeg at det er viktig at jeg deler mine erfaringer med det, for jeg vet hvor vanskelig det er å gå i fra et sånt forhold.

For mange kan det være veldig lett å tenke at '' herregud, det er jo bare å gjøre det slutt og dra derifra.'' Nei, det er faktisk ikke så enkelt. Jeg hadde selv et forhold hvor jeg ble utsatt for vold flere ganger. Jeg skjulte det for venner og familie, jeg ville ikke at noen skulle vite det. For jeg tenkte at det ikke kom til å gjenta seg flere ganger, verste av alt så tenkte jeg det hver eneste gang det skjedde. Det ble verre og verre for hver gang! Jeg husker når familien min begynte å mistenke at jeg ble utsatt for vold i forholdet, det var totalt krise for min del. Jeg kom med løgner hele tiden, jeg forsvarte han og snakket kun positivt om han til andre. Mest fordi jeg var redd for hvordan dem ville se på meg, siden jeg valgte å stå i det. Jeg kom hjem med nye blåmerker hele tiden, jeg fant alltid på en unnskyldning om hva som hadde skjedd. Jeg husker hvor redd jeg var, hvor liten jeg følte meg, og det verste av alt jeg fikk en trygghet i det her. Jeg var den som sa unnskyld etter at jeg hadde blitt tatt, jeg var den som tryglet og ba om å få beholde han. Man blir helt ødelagt i sånne situasjoner som dette, det er helt forferdelig hvor svak man blir. Man er helt sikker på at man elsker det menneske som utsetter deg for det, man blir så vandt med det at det blir en trygghet. Jeg tenkte flere ganger at jeg sikkert ikke fortjener å ha det bedre, jeg trodde jeg fikk det jeg fortjente. Flere ganger ville jeg ringe hjelp eller bare gå derifra, men jeg ble alltid nektet det. Jeg husker hvor redd jeg var for at noen naboer eller noe sånt skulle reagere, jeg trodde jo dette var min skyld. Jeg tviholdt på han, jeg ville virkelig ikke miste han. Ting begynte å gå så langt at jeg var redd for mitt eget liv, familien min begynte å skjønne hva som foregikk. Men jeg nekte å ta i mot råd i fra dem, jeg sa kun at det var mitt liv og at dem skulle slutte å blande seg inni det. Etter det hadde gått lang tid begynte jeg å forstå at det her ikke er greit, det er ikke sånn det skal være. Han elsket ikke meg, han kunne ikke si en eneste positiv ting til meg! Han sa hele tiden at han skulle ligge med andre, og at han fikk besøk av andre jenter som var mye bedre enn meg. Jeg fikk nok, jeg begynte å møte andre og til slutt møtte jeg noen som jeg falt for. Jeg var sikker på at marerittet skulle ta slutt! Men neida, det fulgte meg videre! Hver gang jeg møtte på han ble jeg utsatt for trusler og flere anledninger ble jeg utsatt for vold igjen også. Det var det samme om det var offentlig, jeg skammet meg sånn! Jeg ville ha fred, jeg ville bli kvitt han helt. Jeg gikk til politiet flere ganger, men ingenting skjedde. Jeg unner virkelig ingen å leve sånn her, det er helt vilt hvor mye dette her ødelegger en person, og det helt vilt hvor liten man blir i sånne situasjoner som dette her. Jeg forstår at det ikke er lett for noen å leve som dette, jeg forstår at det er vanskelig å gå i fra det. Jeg vet at man tror at man elsker det menneske overalt, og hvor stor den avhengigheten man får av det menneske er. Men tro mine ord, når man kommer seg bort så går alt over til hat, man skjønner ikke hvorfor man har holdt fast i noe sånt. Ingen fortjener å leve som dette, og husk en ting alle er ikke som dem! Det er lett å tenke det, og lett å bli redd for at det samme skal skje igjen. Jeg kjenner selv på den redselen, jeg vet hvor stor frykten blir. Ikke la frykten ta overhånd og ikke godta vold i et forhold noen gang igjen!

Trakk meg tilbake, mens stormen var stor

Nå har jeg trekt meg litt tilbake nå som stormen rundt meg har vært stor. Jeg mottar utrolig mange meldinger, og jeg er overrasket over at de meldingene jeg får er støttende. Jeg får dessverre ikk muligheten til å besvare alle, men jeg prøver virkelig å få gjort det. Jeg setter uansett utrolig stor pris all støtten jeg får. Det er ikke akkurat kjempe kult å gå ut med noe sånt til hele Norge, men det er viktig for meg allikevel å gjøre det i håp om at andre skal få opp øynene om hva dette faktisk kan gjøre. Det er jo selvfølgelig flaut og er jeg er jo ikke så høy i hatten når jeg får meldinger om at andre kommenterer dritt, men samtidig så forstår jeg det veldig godt. Vi lever i en verden med to helt forskjellige generasjoner, når besteforeldrene våres vokse opp var det ikke tilgang til masse sosiale medier, eller justere litt på rumpa, leppene, osv. Så jeg forstår veldig godt at det blir reaksjoner når et sånt innlegg går landet rundt. Men jeg gikk virkelig ut med det kun for en grunn og et håp, jeg ønsker dette kropps-presset skal roe seg, jeg vil at andre skal kunne se hva det kan føre til. Jeg har fått en helt stoppe for meg selv og min egen kropp, jeg kommer aldri til å gjøre noe sånt noen gang igjen. Jeg har allerede begynt å ta ut filleren i rumpa, jeg hadde første timen for å gjøre det på fredag, og skal ha siste timen igjen på fredagen som kommer. 

Jeg er tilbake på bloggen igjen nå, jeg regner med at dette begynner å roe seg. 

Hjemme-dag med frøkna

I dag fikk Ella være hjemme, for å få mulighet til å slappe litt av og ta det rolig. Hun har begynt i barnehagen igjen denne uken, og jeg merker veldig fort på hun hvor sliten hun faktisk blir. Også må jeg jo være ærlig å si at jeg syntes det er veldig koselig å ha hun hjemme en dag også. Vi bestemte oss for å lage muffins og sjokolademousse, som vi skal kose oss med etter middagen og i kveldingen. 

Det er utrolig godt for oss begge to å ha en dag sammen hjemme hvor vi kan gjøre sånne ting som å lage noe sammen og slappe av med en film osv. Jeg elsker å ha tid med hun alene, det er noe av det beste jeg vet.