Spørsmålsrunde

Nå som formen er ti ganger bedre enn hva den har vært på mange uker, er det greit å begynne med en spørsmålsrunde sånn at jeg får svart på det dere lurer på. Det har skjedd en god del og jeg har lovet dere å dele ting etterhvert med tiden og det skal jeg selvfølgelig gjøre. Jeg har brukt litt tid til å fordøye ting selv, jeg har rett og slett trekt meg litt bort fra ”offentligheten”. 

Jeg er klar nå for å starte med en spørsmålsrunde som jeg gleder meg til å svare på, jeg skal svare ærlig på alt som blir spurt om. Jeg kommer til å besvare spørsmålene på video, jeg har endelig funnet noen som kan redigere videoene for meg, så jeg håper å få laget mange flere videoer framover. 

En tankevekker til deg som er gravid?

Sønnen min er nå 5 måneder, men allikevel bruker han bare 56. Det er dette jeg vil formidle for dere! Enkelte ganger har jeg både sett og hørt de som gjerne ønsker babyen sin skal komme ut fra uke 25 og oppover. Fordi de er så lei av å gå gravid. De som spør om tips til å få satt i gang fødsel i uke 30 f.eks. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg og såret over det. Dere mener sikkert ikke noe vondt med det, men kanskje jeg kan opplyse dere om at hver eneste dag mot termin skal du være takknemlig for. Tenk at du er så heldig som har en kropp som er så sterk og faktisk klarer å bære barnet ditt til termin. Det hadde ikke jeg.

Jeg snakker ikke her til de som blir alvorlig syke og ikke har noe valg, eller til de som venter tvillinger/trillinger etc. Det er jo en litt annen situasjon enn hva jeg prøver å fortelle om. Jeg prøver heller ikke å tråkke noen på noen tær, men heller opplyse deg om hva du har i vente om du ønsker å føde for tidlig og det faktisk blir en realitet.

Jeg vet jeg snakker for flere 10 talls tusen prematur foreldre når jeg forteller dette. For de tankene og følelsene man har, er veldig reelt i en slik situasjon.

Jeg hadde et veldig tøft svangerskap. Allerede i uke 7 fikk jeg svangerskapsdepresjon og hyperemesis gravidarum. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ønsket alt bort, jeg ville rett og slett dø. I uke 31 fikk jeg sjokk beskjeden om at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning (hellp syndrom). Jeg var timer fra å få en hjerneblødning og dø. Ut måtte lillegutt i frykt for våres liv. Men jeg skulle så ønske jeg hadde klart å gledet meg under graviditeten og heller satt pris på hver dag han lå i magen. For den frykten jeg fikk da jeg ble syk, unner jeg ikke min verste fiende enn gang.

Jeg var bare i uke 32! Eller skal man si, heldigvis kommet til uke 32.

31 mars 2018 kom lille Theodor til verden.

1484 gram og 39 cm lang.

Det er ingen større smerte enn å få et bittelite menneske ut som overhodet ikke er klar for verden. Du vet aldri hvordan det vil gå, og hver eneste dag må du sette pris på! Du får ofte dårlig samvittighet om du ikke er med babyen din 24/7, fordi, hva om? Hva om du ikke får sett babyen din igjen dagen etterpå? Du glemmer å spise, dusje og sove. Du vil bare være med den lille engelen din så mye som mulig, i frykt for at det er siste gang du får holdt babyen din.

Du er sliten, utmattet og har en sorg allerede før du vet om alt går bra. Du klarer liksom ikke glede deg over det miraklet du har. Hva om det ikke klarer seg? Som er tilfelle i mange prematur situasjoner. Du klarer ikke se fremover, for du tar en dag av gangen. Tilfelle du blir knust på veien. Babyen din er koblet opp til maskiner, ledninger og sonder. Det biper i maskinene og du får alltid et sug i magen når du hører den lyden. Hva om? Når legen sier «babyen din glemmer å puste av og til» ja da glemmer du faktisk å puste selv. For du blir livredd for at babyen din skal slutte å puste. Mange, som jeg fikk, får et traume av alt som skjer. Som gjør at du får flashback hver eneste dag. Selvom babyen er frisk og fin. Jeg husker hvert eneste ord som ble sagt, hver eneste tanke og følelse. Det gjør fortsatt så vondt.

Du må forvente å bo på sykehuset i flere dager – uker – måneder! Du føler egentlig at sykehuset eier babyen din mens du er der. At du bare låner din egen baby. Du må kanskje spørre om lov til å ha familie på besøk, og det er ikke alltid det går bra. Du ønsket nok å fullamme, men du må heller fullpumpe. Hvorfor? Fordi babyen din er for liten og sugesvak. Du må pumpe, pumpe, pumpe og pumpe til du blir sår og mørbanket i brystene. For babyen din trenger den rike og fete melken som bare du har. For mange så kommer ikke en gang melken, som også er en vond ting å komme gjennom.

Hele garderoben til babyen som er i str 50 og 56 er det ofte flere måneder til du får brukt. Du må kanskje ned i str 38. Kanskje kommer babyen din aldri til å bruke 50 enn gang. Ikke alle miraklene er sterke nok til å komme seg dit. Alt er så smått, så smått så smått. Å skifte bleie på babyen er skummelt, for det er så smått. Skrikingen hører du nesten ikke fordi babyen er fortsatt så svak. Nyfødt intensiv er utrolig dyktige og flinke, men det er fortsatt ikke alltid det går den riktige veien.

Som prematurforeldre må man også ta mye hensyn til babyen sin som sjeldent noen utenfor forstår. Det er tungt! Min sønn blir lett overstimulert, tar jeg ikke hensyn til det kan han grine utrøstelig i flere timer. Er en grunn for at jeg ikke vil ha så mye besøk, eller at han skal være en kasteball. Fordi jeg har lært meg å kjenne min egen sønn. La han sove på ukjente plasser er en kamp i seg selv! Så det er faktisk uaktuelt om ikke jeg er med. Det er det heller sjeldent noen som forstår. Ikke minst, så er det mange som sliter med senskader i ettertid som følge av at de er prematurbarn. Ikke minst er ikke immunforsvaret like bra.

Så om du er av den som går å håper at babyen din skal komme ut fra uke 25 og oppover så tenk deg litt om! Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde. Jeg var heldig, men tankene som beskrevet over var der HVER dag, og kan fortsatt være der i dag. Hver takknemlig for hver eneste dag babyen din kan få inne i magen din, der den kan vokse seg stor og sterk. Jeg skulle gjort alt for å kunne hatt babyen min i magen til termin! Du er heldig om du får muligheten til det!

For verden utenfor er skummel for en liten baby. Men enda skumlere for en liten prematur baby!

Om du fikk en tankevekker nå, så var det faktisk det jeg prøvde på.

Jeanett Vestgarden

Det beste med høsten

Akkurat nå har jeg skikkelig høstfølelse, og jeg tror ikke jeg er alene med den følelsen. Det har blåst så mye at trærne ligger knekt flere steder, bladene begynner å dette av, det regner og ikke minst temperaturen som har sunket ekstremt mye. Det har blitt så kjølig at de aller fleste fryser når dem går ut! Det er vel egentlig ikke sånn super kaldt, men etter flere måneder med stekende sol og en varme som nesten har vært uoverkommelig må kanskje vi nordmenn lære oss å kle på oss litt på nytt. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke har så veldig mye i mot at høsten har begynt å komme nå, for denne sommeren her har vært ekstremt lang, og i tillegg har jeg vært mye syk, noe som har vært en utfordring i den varmen som har vært. Jeg syntes faktisk høsten er litt koselig, for endelig kan jeg tenne så mange stearinlys som jeg selv ønsker, jeg føler det gjør mye med hele stemningen. I tillegg nå som vi kommer litt mer inn i høsten så kan vi ha på skjerf, fine høstjakker, luer osv. Jeg er faktisk glad i å kle på meg, det gjør meg ingenting å bruke litt ekstra tid på det å kle på seg før man går ut. Men jeg vet at med tiden vil jeg savne sommeren og alt som hører til den. Jeg skal en uke sydover i løpet av høsten/tidlig vinteren, så det kan kanskje mette savnet litt. 

Hva er det beste dere vet med høsten? 

En helg hvor jeg ser sånn her ut!

Denne helgen her har jeg barne fri, og vanligvis ville jeg vært ute sammen med venner kanskje tatt meg en fest eller gjort noe annet som var koselig. Men her sitter jeg helt alene og har omtrent låst meg inne på mitt eget rom. Alt er bare et stort ork, jeg har faktisk blitt veldig deprimert. Jeg trodde ikke det ville komme, for da burde det kommet for en uke siden. Jeg tror ting har begynt å gå opp for meg, at jeg faktisk nå sitter igjen med utrolig mye ansvar helt alene. Det er så mye jeg ønsker svar på, det er så lite jeg forstår av egentlig alt som har skjedd. Jeg har ikke sagt noe om alt som har skjedd på bloggen enda, men det kommer en dag jeg selv klarer å forstå det, og da vil jeg også dele det! Akkurat nå vet jeg faktisk ikke hva jeg selv føler, eller hva jeg selv vil. Jeg har felt veldig mange tårer denne helgen her, jeg skal sikkert felle flere også. Jeg syntes det er godt at jeg får det ut nå som jeg faktisk har barne fri, for jeg vet selv at så fort jeg får hjem Ella i morgen så setter jeg mine følelser til side og er der for henne. Jeg skal bruke tiden jeg har alene nå på å virkelig bare få de verste følelsene bort, og bare se fram til en lysere uke i vente! 

Høstinnkjøp og et stort svikt

I dag har jeg vært en tur ute for å kjøpe inn ting til Ella som hun skal ha nå som høsten kommer. Jeg hadde egentlig planer om å kjøpe litt klær til meg selv også, men det gikk ikke helt som jeg tenkte. Allerede inne i første butikken begynte jeg å få smerter i kroppen, jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. Inn i neste butikk ble smertene enda verre, det verket i ryggen og begge beina, jeg kjente at det var en sånn smerte at kroppen min var sliten. Jeg prøver å holde ut litt til å si at vi kan gå å spise mat, når vi kommer bort til restauranten vi skal spise på så bare svikter kroppen min helt. Jeg klarer ikke lenger å skjule smertene! Vi blir nødt til å reise hjem, så fort jeg setter meg inn i bilen begynner jeg å gråte. Jeg gråter egentlig fordi jeg blir mest sint på meg selv, jeg vet veldig godt hvorfor kroppen min svikter. I mange år har jeg slitt med spiseforstyrrelser, det har aldri vært noe hemmelighet eller noe jeg har klart å lagt skjul på. Jeg har vært bra lenge, men den siste tiden nå har jeg spist ekstremt dårlig, det vil si omtrent ingenting. Kroppen min jobber på spreng, og jeg føler jeg svikter meg selv ved at jeg ikke klarer å få i meg mat. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan, jeg går ut å spiser med venner men fortsatt klarer jeg ikke å få i meg noe. Det er absolutt ingenting som frister. Akkurat nå har jeg lagt meg i senga og det kjennes ut som jeg blir her resten av dagen, jeg kan ikke huske sist jeg var så sliten som jeg er nå. Jeg har heller aldri opplevd at kroppen min svikter på denne måten her før. Jeg blir egentlig veldig deprimert av hele situasjonen jeg er i nå! 

Jeg skal handle litt klær på nett nå som jeg ligger i senga, jeg fikk i hvert fall handlet det som var mest nødvendig å det er jeg veldig glad for. 

Innesko 99 kr

Pannebånd 60 kr

Støvler 229 kr

votter 119 kr

Regnbuske 249 kr

Regnhatt 129 kr

Regnjakke 299 kr

Alt dette kjøpte jeg på Lindex

Lue 90 kr

Den er fra kappahl

Jeg skal aldri bli en sånn mamma

Som mamma vil man alltid ha en viss kontroll over sine barn, selv når dem blir voksne. Når dem er små er det en mamma og pappas jobb å oppdra barna sine, da bestemmer man hva dem får lov til og ikke. Etterhvert som barna blir eldre mister man mer og mer kontroll og man må begynne å gi litt mer slipp og stole på at den oppdragelsen man valgte å gi barna sine som små holder til å gi dem fornuft i sin ungdomstid og voksne liv. Man kan ikke for alltid holde fast og styre dem rundt, og ta valg for dem. Det å gi barna tillit er alltid viktig, vise at man har troa på dem. Se dem feile og reise seg opp igjen er en del av det som følger med. Det er viktig å støtte barna sine uansett hva som måtte komme, aldri snu ryggen til dem. For får ikke barna dine tilliten dem fortjener er du vel kanskje for usikker på om du gjorde en god nok jobb når dem var små og du stod for oppdragelsen. Er du klar over hva som egentlig skjer når du hele tiden viser at du ikke støtter barna dine sine valg og heller skal ta valgene for dem? Vel jeg skal fortelle deg det. Barna dine lever et dobbelt liv, det blir løgner, du har null tillit fra dem fordi du viser ikke den gjensidige tilliten tilbake. Du tror du vet alt, men sannheten er at du vet ikke en gang halvparten. Det verste er at en sånn mamma eller pappa som dette kan nå sitte her å lese igjennom dette innlegget, fortsatt klarer dem ikke å se hva dem gjør feil. Demmes barn har ikke feil, for dem tror som sagt dem vet absolutt alt.

Jeg skal bli en sånn her mamma:

Jeg vil bare takke mine foreldre for at dem alltid har respektert meg og mine valg. At dem aldri har gitt meg en kald skulder uansett hva som har skjedd. Jeg er så takknemlig for at dere vet alle feilen jeg gjør og har, tusen takk for at dere ikke ser på meg som feilfri men fortsatt elsker meg for den jeg er. 

Du må elske deg selv, for å kunne elske noen andre

Livet varer ikke for alltid, og en gang i løpet av livet man igjennom det å miste noen man er glad i. Ingen vil det, men dessverre så skjer det. Jeg har allerede i en alder av snart 21 år mistet ekstremt mange, både familie og venner. Men det er ingen som har overgått det at jeg mistet min egen bror for fem år siden. Jeg trodde helt ærlig at hele livet var over, den følelsen jeg fikk inni meg når jeg fikk vite det er ubeskrivelig. Det var en smerte som gjorde meg så sint, det klikket virkelig helt for meg. Jeg slo rundt meg og skrek ”NEI,NEI,NEI,NEI*, jeg løp opp på rommet mitt å skrek alt jeg kunne ned i puta. Jeg prøvde å ringe han sikkert 10 ganger, helt til jeg ga opp å skrek og slo rundt meg igjen. Før jeg løp ut og stakk av uten å ta på meg sko. Jeg har vel aldri gått så inn i detaljer som det jeg gjør nå. Jeg har alltid tatt på meg et tøft ansikt og latet som at jeg er noen jeg overhode ikke er. Jeg har hatet å vise følelser, jeg har hatet at andre har vist følelser foran meg, sånn her var jeg egentlig helt fram til i fjor. Det hjalp meg veldig lite å være kald og ikke vise hva jeg egentlig følte, jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte når jeg hadde en sånn holdning. Så fort jeg endret det så har jeg kjent meg selv igjen, jeg har visst hvem jeg selv er. Og tro meg da, det å leve et liv å ikke en gang klare å kjenne seg selv fungerer veldig dårlig. For å kunne elske noen andre må du først og fremst elske deg selv, og for at du skal klare å elske deg selv så må du kjenne deg selv også. Man må tørre å la andre bli kjent med den personen du faktisk er, og det er det jeg ønsker å oppnå med å åpne meg mer. Jeg vil gjøre det framover også. 

Og til alle dere som sliter med en sorg som dere tenker er slutten på livet deres, disse ordene her har hjulpet meg veldig: Nå skal vi sørge over den gleden du hadde! Det er ord som er så sanne. Det er de eneste ordene jeg husker fra begravelsen til min egen bror, de har virkelig satt spor.