Mobbing allerede i barnehagen

Mye overrasker meg i den verden vi lever i nå, men akkurat dette som jeg skal fortelle om nå var som et hardt slag i ansiktet mitt. Det sjokkerte meg og det er faktisk noe av det vondeste jeg har opplevd.

Det å ha en mammarolle byr på nye utfordringer hver eneste dag. Mitt barn har gått i barnehage siden hun var 9 måneder noe hun måtte siden jeg begynte på skole da. Jeg har alltid opplevd henne som trygg, det har aldri vært et problem med overlevering. I fjor høst begynte hun på stor avdeling, noe som gikk kjempe bra i starten. Ved middagsbordet hjemme prater vi alltid om hvordan dagen har vært og hva hun har gjort i barnehagen. Hun begynte å fortelle om dytting, slåing, spytting, klyping og kalling. I starten tenkte jeg at det er en normal ting at barna får noen konflikter. Etterhvert ble dette daglig, tilslutt var det en kamp å få henne til barnehagen. Bare jeg sa at vi skulle reise til barnehagen la hun seg ned å gråt og skrek NEI. Det gjorde like vondt i sjela hver eneste dag, det var flere ganger jeg ikke klarte noe annet enn å ha henne hjemme. Det er ingen god følelse å tvinge barnet sitt til et sted dem ikke har lyst til å være fordi dem blir utsatt for dette daglig, jeg ville jo ikke selv vært et sted hvor dette skjedde meg daglig, og tror vel helt ærlig at ingen andre ville det heller. Jeg husker jeg ble med henne en dag i barnehagen for å feire bursdag, hun var nyoperert så vi skulle bare vært der et par timer fordi det var bursdagen hennes. Jeg husker så godt den frykten mitt eget barn fikk når disse barna nærmet seg henne. Det å stå der å se på det og være mamma samtidig, var helt grusomt, jeg måtte virkelig holde tårene tilbake og ikke minst sinnet. Jeg kjenner at bare tanken på det nå gjør at tårene presser på.

Jeg har lært mitt barn at om henne blir slått eller blir utsatt for noe som ikke er greit så skal henne si i fra til de voksne, og ikke gjøre noen ting tilbake mot disse barna. Jeg vet om andre som lærer barna sine til det motsatte, nemlig å slå tilbake, jeg personlig syntes det er helt hårreisende og ikke minst kvalmt. Jeg mener virkelig at man overhode ikke skal lære barna sine å benytte seg av vold, under noen omstendigheter.

Det at det allerede er mobbing i en barnehage er helt sinnssykt. Det sjokkerer meg at det begynner såpass tidlig, jeg håper virkelig at alle vi som er foreldre kan snakke med barna våres om dette med mobbing. For det er faktisk vårt ansvar at barna oppfører seg, det er vi som oppdrar dem og skal veilede dem i riktig retning.

Jeg legger meg under kniven igjen

Jeg trodde aldri jeg skulle gjøre dette igjen, og håpet virkelig det aldri ville skje igjen heller. Men nå må jeg altså legge meg under kniven igjen, forskjellen på nå og tidligere er at jeg ikke har noe annet valg. Jeg har vært inne hos en som er spesialist på dette med filler, og han lærer andre å sette filler. Når jeg fikk beskjeden om at han ville hjelpe meg så ble jeg så glad at jeg nesten begynte å gråte! Jeg håpet på at han skulle ordne dette med sprøyter, det viste seg å være mer komplisert enn som så. På grunn av at disse innkapslingene som jeg har har flyttet på seg rundt omkring nederst i ryggen, hofter, flere steder på rumpa, så vil det bli vanskelig å få dette ut med sprøyter med hylase (hylase er noe som smelter filleren). Jeg skal inn til en plastisk kirurg som skal se hva han kan gjøre videre, men allerede har jeg fått beskjeden om at det ikke er noen annen utvei enn å legge seg under kvinen. Jeg gruer meg utrolig mye, bare tanken på å bli skjært i, er utrolig vond. Jeg har virkelig aldri angret så mye på en ting som å ta inn fillers i rumpa, og til dere som i det hele tatt har vurdert dette. Jeg håper virkelig min historie kan få dere bort i fra tanken, for dette har virkelig gått hardt utover helsen min og det er utrolig smertefullt. Jeg tenker at når alt dette er over så skal jeg skrive et langt innlegg om hele prosessen, og vise dere bilder som vil sjokkere dere.

NOK ER NOK!

Etter å ha blogget siden 2009 så har jeg lært meg å leve med det å få kritikk. Vet ikke om det blir riktig å si at jeg på en måte har blitt vandt til det, men jeg i hvert fall funnet en måte å leve med det på. Det er jo selvfølgelig aldri en god følelse å få kommentarer eller meldinger som er stygge, og jeg liker som oftest å tro selv at det ikke går inn på meg. Om jeg får en anonym kommentar på at jeg er stygg eller fæl, så må jeg være ærlig å si at akkurat det er noe som ikke går innpå meg, når folk ikke oppgir navn så tar jeg meg ikke så nær av ting. Men når det kommer inn meldinger direkte til meg så går det selvfølelig innpå meg. Jeg får ofte høre at siden jeg har valgt å være en ” offentlig person ” så må jeg tåle å få dritt slengt til meg. Og er det virkelig sånn at siden jeg blogger så skal det være greit å sende en hel haug med dritt til meg? Jeg syntes ikke det er hyggelig å motta meldinger om at jeg skal gå å henge meg, at jeg er stygg og feit, ser ut som en hore eller at jeg ikke er noe annet enn et sexobjekt eller runkeobjekt. For det førte så vet jeg selv at jeg ikke er feit, og om jeg så hadde vært det hva hadde det hatt å si for andre? At jeg ser ut som en hore, haha virkelig syntes alle jenter får den beskjeden om man er litt lettkledd på byen eller et bildet. Og det at jeg er et sexobjekt eller et runkeobjekt, virkelig? Jeg er på ingen måte et objekt, om dere enda ikke har lært dere det så er ikke vi mennesker et objekt. Et objekt er en gjenstand, lettere sagt en ting. Og det at jeg skal gå å henge meg, da synker man virkelig laft når man skriver noe sånt. Jeg hadde aldri hengt meg selv fordi noen sendte en melding å ba meg gjøre det.

Jeg er et menneske som alle dere andre, jeg har like mye følelser, kanskje til og med mer enn noen andre fordi jeg er en veldig følsom person. Jeg tenker som regel at det er en form for misunnelse når noen kommer med hat, men dem mener så og si alltid at det ikke er det det handler om. Hva handler det om da? Tråkke meg mest mulig ned i møkka?! Jeg blir aldri klok på mennesker som bruker tiden sin på å kommentere dritt eller skrive dritt til meg, for om dem hater meg så mye som dem mener at dem gjør så burde ikke jeg være verdt å ha i tankene en gang, allikevel er jeg verdt såpass mye for dem at dem bruker tiden sin på meg.

Jeg har lenge tenkt at dem ikke er verdt min tid og at jeg overhode ikke skal gi dem oppmerksomhet, men akkurat nå så skal dem faktisk få min oppmerksomhet og jeg skal bruke litt av tiden min på dem. Rett og slett fordi jeg har fått nok, i mange år har jeg fått så utrolig mye hat, og mye av det mener jeg er ufortjent. Det er svært få personer som kjenner meg, Men de som kjenner meg vet hva slike meldinger som jeg mottar gjør med meg. Jeg trekker meg gjerne tilbake når det blir for mye, noen kan mene det er feigt, men jeg gjør ikke det for noen andre enn meg selv og de verdiene jeg har i livet. Om alle de som skrev hat hadde mottatt det jeg mottar omtrent daglig så tror jeg kanskje dem hadde fått et annet syn på ting her i livet, og tenkt seg nøye om før dem skrev dritt til andre. Klart jeg blir et lett offer så lenge jeg har en blogg, og kanskje det gjør dagen til noen bedre å ødelegge andre sin dag, ikke vet jeg. For jeg vet virkelig ikke hva som foregår i hodet til et såkalt netttroll, men jeg vil anbefale å få seg noe form for hjelp i stede for å la deres problemer gå utover uskyldige mennesker!

Hvordan ville du taklet dette om det var du som fikk det her omtrent hver eneste dag?

Ingen vanlig søndag

I dag er det søndag, men ikke hvilken som helst søndag. Det er morsdag, det er dagen hvor alle fantastiske mødre hylles for å være hverdagshelter 24/7. Morsdag er alltid trivelig å våkne opp til, syntes i hvert fall jeg. I dag sov jeg litt lenger enn hva jeg vanligvis pleier, og våknet opp til gratulasjon og en fantastisk frokost. Etter frokost var vi ute å spilte litt hockey og laget en stor snømann, sammen med noen gode venner av oss. Så dro vi på en visning før vi tok turen hjemover. På vei hjem ble det middag på Mc Donalds, så som passe meg veldig bra og helt ærlig kunne ikke fått en bedre middag i dag. Det var akkurat det jeg ønsket å spise, og siden det er morsdag tok jeg meg friheten til å være litt usunn i dag. Jeg var så heldig å få gave, noe som alltid er en stor glede, spesielt når det kommer fra den beste personen i hele verden. Nå er det tid for litt alene tid, med farmen og tente lys, før jeg skal ta kvelden!
Jeg håper alle fantastiske mødre der ute har hatt en super fin dag og blitt satt pris på!

Gratulerer så mye med morsdagen alle sammen 🙂

Klinikken gjorde feil, nå trenger jeg hjelp!

Jeg ligger igjen å er dårlig, jeg har store smerter og vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. I høst ble det store media oppslag rundt dette med at jeg ble dårlig etter å ha satt inn fillers i rumpa. Jeg satte inn fillers i april, jeg fikk reaksjoner hver eneste gang jeg ble forkjølet. Og til slutt endte det opp med innleggelse på Akershus universitetssykehus fordi jeg fikk en kraftig infeksjon. Jeg har aldri vært så dårlig i hele mitt liv som det jeg var da. Jeg tenkte at kroppen min måtte ha reagert på dette, og at dette ikke var noe klinikken hadde gjort feil. Jeg har prøvd allerede to runder med å sette noe som heter hylase, som skal løse opp filleren. Men dette har ikke fungert, det har kapslet seg og jeg er helt hjelpeløs her jeg sitter nå. Jeg har vært inne på Akershus universitetssykehus hos en plastisk kirurg som har sett på dette. Han fant ut at filleren som er satt inn aldri skulle vært i rumpa fra første omgang, og det er satt i områder som rett og slett er farlige. Dette som har blitt gjort av klinikken er helt feil! Jeg kontaktet klinikken igjen etter dette å ba om at dem måtte fortsette å forsøke å få dette ut. Men fordi jeg ikke ville betale for demmes feil som dem har gjort på min kropp, så nektet dem å ta det ut og møtte meg med en utrolig frekk holdning tilbake. Den dårligste kundebehandlingen jeg noen sinne har opplevd var kun det jeg møtte. Det er dessverre ikke mange i Norge som driver med sculptra butlift, og nå sitter jeg i en skikkelig knipe. Jeg får ikke ut filleren og dette er noe som gjør meg veldig syk. Omtrent hver eneste måned blir jeg dårlig på grunn av filleren. Jeg har forståelse for at det er fåtallet som vi rote oppi andres feil, fordi dem er redde for enda mer komplikasjoner og vil ikke ha det på seg. Men jeg ber virkelig på mine knær om at noen skal hjelpe meg med å få dette ut. Så om noen der ute kjenner noen som driver med dette, så ta gjerne kontakt sånn at jeg kan få den hjelpen jeg trenger og blir møtt med en god kundeservice, for det er viktig at jeg føler meg trygg på dem som skal sette sprøyter og sprute noe inni i min kropp!

Kjærlighetssorgen som nesten førte til døden

Jeg har hatt kjærlighetssorg, noe som sikkert veldig mange av dere også har kjent på. Jeg har hatt kjærlighetssorg tre ganger! Første gangen varte det faktisk i hele to år, og jeg var sikker på at det aldri ville gå over. Det var min første kjærlighet, jeg var veldig ung og hadde aldri kjent på noe lignende før. Min andre kjærlighetssorg var når jeg var litt eldre, men fortsatt var jeg ganske ung. Det var helt forferdelig, men på en helt annen måte enn første gangen. Denne gangen hadde jeg nemlig klart å finne en form for trygghet i noe som kun gjorde meg veldig redd og liten. Det var ikke et forhold jeg hvor jeg hadde det bra, jeg kan egentlig ikke huske noe særlig som var bra i det forholdet. Så i dag kan jeg ikke forstå at dette skulle være vanskelig å forlate, men som sagt dette ble en form for min trygghet!

Min tredje kjærlighetssorg var ekstrem. Altså jeg kjente på en smerte jeg virkelig ikke visste fantes. Jeg kan i dag se på bilder av meg selv på den tiden å bryte ut i tårer, fordi jeg rett og slett syntes synd på meg selv. Jeg hadde det så vondt, jeg mistet meg selv helt. Jeg kunne ikke lenger styre meg selv, og alt ville var å dø. Jeg kjenner nå som jeg bare skriver om det så presser tårene på. Det er faktisk noe av det verste jeg noen sinne har opplevd i hele mitt liv. Jeg husker så godt at den ene dagen så sendte jeg faktisk melding til Anniken Jørgensen (Annijor), for å spørre om råd. Jeg var helt rådvill, og jeg skrev rett ut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg lenger fordi det eneste jeg ville var å bare dø. Jeg gjorde ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg selv kunne gjøre, jeg ble rett og slett helt gal. Jeg kjente ikke meg selv, jeg hadde null kontroll over meg selv og det her er faktisk den vanskeligste tiden jeg noen gang har hatt.  Jeg var helt sikker på at dette var noe som aldri kom til å gå over, det var en smerte og en sorg som hadde tatt over livet mitt. Jeg følte meg ikke som et menneske, jeg følte meg som et monster, det klikka helt for meg.

I dag kan jeg stå opp å smile, fordi jeg faktisk lever. Noe jeg aldri hadde trodd for 1 år siden. Sorgen og smerten over forholdet er over. Jeg har fått så mye hjelp med det, og jeg skal fortsette å få det i en god stund framover også. Eneste smerten som kommer den dag i dag rundt dette, er faktisk hvor vondt jeg får av meg selv når jeg tenker tilbake. Jeg kan aldri beskrive smerten som jeg hadde, men jeg kan se den og føle den når jeg ser et bilde av meg selv på den tiden. I dag har jeg faktisk store vanskeligheter for å tillate meg selv å få følelser for en person igjen, fordi jeg er livredd for å komme tilbake dit jeg var. Jeg har lært meg en viktig ting oppi alt dette, og det ønsker jeg å bringe videre til dere som har kjent på akkurat det samme. Jeg var aldri gal, jeg var så menneskelig som jeg kan forbli. Det var menneskelig at jeg mistet meg selv i denne situasjonen, det var en forsvarsmekanisme. Hadde ikke denne kommet inn ville jeg aldri trekt pusten den dag i dag.

Husk uansett hvor vondt det gjør, så går det over, TRO MEG!

Bildet er fra jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling for 1 år siden

 

En dag jeg føler meg bra

I dag er faktisk en ganske bra dag! Jeg sov lite i natt og trodde egentlig at det skulle bli en tung dag med tanke på lite søvn, men heldigvis har det gått veldig fint. Jeg er ikke helt i form, men med litt antibiotika så går det forhåpentligvis fort over! Dagen startet med en dusj og litt utpå formiddagen valgte jeg å sminke meg, noe som fikk meg til å føle meg veldig vel. Det er ikke ofte jeg tar bilder av meg selv, det er faktisk svært sjeldent, i dag følte jeg meg såpass bra at jeg tok en selfie jeg faktisk ble fornøyd med. Jeg skulle ønske alle dager var som denne, da hadde livet virkelig vært helt topp.

Jeg begynner med YouTube

Endelig har jeg bestemt meg for at jeg virkelig skal drive med YouTube i tillegg til bloggen. Og allerede neste uke lager jeg den første videoen. Det blir utrolig spennende å begynne med YouTube, jeg gleder meg faktisk skikkelig til det. Og i første videoen så tenkte jeg å gjøre noe som er veldig morsomt, jeg syntes i hvert fall det er utrolig morsomt å se på andre som har laget en lignende video. Jeg oppfordrer dere til å sende inn deres hemmeligheter, så leser jeg dem opp på videoen anonymt selvfølgelig, ut av dette blir det en sykt morsom og ikke minst underholdende video. Og dere skal selvfølgelig sende dem på mail til meg eller så kan dere sende meg melding på instagram.

MAIL: [email protected]

iNASTAGRAM: Siljegranhaug

Og i mellomtiden kan dere abonnere på Youtube-kanalen min, og se på de videoene som allerede er ute på kanalen min fra før. De fleste der er overhode ikke redigert, det vil selvfølgelig bli en helt ny standard nå som jeg faktisk har planer om å begynne med YouTube.

KLIKK PÅ LINKEN FOR Å ABONNERE OG SE VIDEOENE SOM ER UTE FRA FØR

https://www.youtube.com/channel/UC92UNeK-mlFlQpk9rtGuq9Q

Jeg fjerner hun fra offentligheten

Det er veldig rart hvordan ting bare plutselig kan snu, altså det er ikke mer enn et bittelite øyeblikk som skal til for at alt kan være snudd på hodet. I dag har det vært en dag med mange tanker og jeg har tatt vanskelige avgjørelser! Jeg skal ikke så veldig mye mer innpå dette her akkurat nå. Men jeg har tenkt til å fortelle dere at jeg ikke lenger kommer til å legge ut så mye om mitt barn eller bilder av henne, på bilder og i innlegg vil hun bli anonymisert framover. Situasjonen har snudd seg drastisk bare fra i går til i dag, og akkurat nå ser det ut til at det er hennes beste å bli holdt borte fra offentligheten.