Jeg er ofte et tema

Jeg er en person som fort kan bli et tema for andre. Og stadigvekk får jeg høre både det ene og det andre om mitt liv. Det finnes sjeldent noe sannhet i det folk hører og snakker om, og noen ganger føler jeg at det er utrolig mange mennesker som påstår at dem kjenner meg. Det er svært få mennesker som kjenner meg og som vet noe som helst om mitt liv. Dere kan lese dere opp på bloggen og i media om meg, men bloggen er ikke livet mitt. Jeg har et privatliv, jeg deler sjeldent noe om venner eller familie på bloggen. Tidligere var jeg veldig åpen om alt, men etter å ha blitt eldre har jeg begynt å være mer forsiktig med dette. Jeg har noen få gode venner, resten betegner jeg egentlig som kun bekjente. Vennene jeg har nå, har jeg hatt i mange år, og det er kun de som kjenner meg, pluss familien min. Jeg blir så sjokkert når folk prater om meg og mitt liv, for dem vet absolutt ingenting om noe som helst. Jeg tenker også at de personene som går rundt å dikter opp ting om mitt liv må ha et utrolig kjedelig liv selv, ellers er dem bare sykelig sjalu på et eller annet. Jeg har i hvert fall blitt vandt med det og lært meg å leve med dette, men selvfølgelig er det noen ting som kan irritere meg mer enn andre.

Forandringer

Hvis jeg har en dårlig periode så er det viktig for meg å gjøre ting som kan få meg til å føle meg bedre. Det har vært litt kaos, og jeg har følt at jeg kun har møtt motstand på motstand den siste tiden. Det har vært litt sånn at når jeg tror ting ikke har kunnet bli verre så har det blitt det. Heldigvis har det bare vært en periode, og en periode som har vært lang, tung og slitsom. Jeg ble tilslutt sykemeldt 1 uke for å kunne samle meg litt, og nå har jeg endelig fått gjort det.Jeg har fokusert på å få det bra den siste uken, jeg har gjort ting som jeg vet kan gjøre så jeg føler meg bedre. Jeg har farget håret mitt grått/lilla, og jeg virkelig elsker det. Jeg er sikkert ikke alene om dette, men sånne små forandringer gjør så jeg får meg til å føle meg bedre i dårlige perioder, det setter jeg faktisk skikkelig pris på. Alle sånne små ting som kan gjøre meg godt i dårlige perioder er virkelig gull verdt.

 

Fylt med hemmeligheter og usannheter

Disse dagene her er fylt med tanker, hemmeligheter og usannheter. Er det en ting jeg er utrolig dårlig på så er det å holde ting hemmelig, og i tillegg servere usannheter for å dekke over, det spiser meg virkelig opp innvendig! Det er utrolig vanskelig å holde ting så hemmelig som det jeg må gjøre nå, og det som er vanskeligst er det å holde det hemmelig for mine nærmeste. Jeg gleder til den tiden kommer hvor jeg faktisk kan fortelle og dele alt, det blir ikke med det første. Men det blir i hvert fall i løpet av sommer/høsten! Mine nærmeste får nok vite det om ikke så alt for lenge, og det skal bli så godt å kunne dele dette med noen, for det å bære på en så stor hemmelighet på egenhånd tar virkelig på.

Jeg har utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å blogge hver dag og at jeg stadigvekk forsvinner. Men det har skjedd så mye i privatlivet mitt, at jeg har ikke hatt overskudd til å blogge.

Dager som dette

Hverdagen min er ikke som alle andre på min alder sin. Og noen ganger misunner jeg faktisk dem som bare har seg selv å ta vare på, ikke fordi jeg angrer på at jeg har fått barn, men fordi jeg kan savne det å ha kun meg selv å tenke på og ha ansvar for. Spesielt hvis dagene har vært litt ekstra tunge og jeg er sliten. Kanskje litt som i dag! Jeg kan få dårlig samvittighet for å kunne tenke noe sånt som dette, men samtidig som jeg vet at alle som har barn uansett hvilken alder blir slitne og frustrerte innimellom. Og alle trenger litt egen tid noen ganger, hvor man bare kan koble av og kun være seg selv. Jeg som har den daglige omsorgen alene kan ikke koble av når jeg ønsker det, men når kvelden kommer og Ella legger seg, legger jeg ofte fra meg telefonen på lydløs og ser på serie. Det er min måte å slappe av på og hente min igjen. Akkurat nå for tiden har jeg en del å tenke på, så nå går mesteparten av tiden jeg har alene til å tenke. Perioder som dette er slitsomme, men det er også helt normalt. Alle har perioder hvor man er litt ekstra slitne. Ofte kommer da den dårlige samvittigheten, ikke bare hos meg men for mange andre også. Jeg velger å være ærlig om dette for at folk skal forstå at dem ikke er alene, og at dette er noe alle går igjennom som foreldre.

Svar på ukens spørsmål. Gravid? Singel? Vekt?+++

Hvordan er kjærlighetslivet ditt? Haha, det er ikke eksisterende for tiden.

Singel? Det er jeg

Favoritt mat? En vegetarpizza fra peppes

Vekt? 56 kg 

Høyde? 168 cm

Hvorfor godtok du at typen din var utro mot deg? Har sine grunner til at jeg er singel, hadde aldri godtatt noe sånt

. Hørte rykter om at du er gravid? Jaha? Jeg er ikke det i hvert fall. 

Hvor bor du? Jessheim

Kunne du tenke deg en date? Akkurat nå for tiden så kunne jeg ikke tenke meg det nei

Vil du ha flere barn? Ikke i mine tanker nå, men hvem vet hva som skjer i fremtiden

Hvor gammel er datteren din nå? Hun blir 4 år til høsten

Trives du på Jessheim? Tja, det er helt greit 

Vi har akkurat mistet et barn i svangerskapet. Jeg har fulgt bloggen din over flere år og mener å huske at du har mistet et barn. Jeg er helt rådvill nå, for vi får ikke forholdet vårt til å fungere mer. Har du noen tips som kan hjelpe? Hvordan kom du og typen din igjennom det? Kjenner det knyter seg inni meg når jeg leser dette. Ja, det stemmer at jeg har mistet et barn. Og jeg forstår situasjonen din veldig godt, for jeg selv husker hvordan jeg strevde etter at forholdet skulle fungere etter på, men for oss var det dessverre umulig. Alt ble snudd på hodet, vi prøvde på nytt flere ganger men det var virkelig ikke til å redde det forholdet. Ting utviklet seg til at vi kun dro hverandre ned hele tiden, det var null tillit og ekstremt mye som skjedde. Jeg har troen på at par-terapi kan fungere, vi prøvde det aldri. Det er viktig å prøve på å stå i sorgen sammen, og gi hverandre en trygghet og masse kjærlighet. Jeg ønsker deg lykke til, og jeg føler virkelig med deg!

 

 

Spørsmålsrunde

Spørsmål kommer stadigvekk inn på kommentarfeltet og meldinger omtrent daglig, jeg har ikke mulighet til å besvare alt sammen, så jeg tenkte det kunne vært lettere å ha et eget innlegg der dere kan stille meg spørsmål som jeg kan svare på i løpet av uken.Og til alle dere som kommenterer dritt, dere kan like så godt bruke navnene dere for det kommer en IP-adresse opp når dere kommenterer og jeg betaler noen for å spore en hver person som kommenterer dritt og bruker falske navn og er anonyme. Så jeg finner alltid ut hvem dere er, og ofte er det samme personene som kommenterer dritt! To personer så har lite å gjøre i livet, og som påstår at de hater meg. Men er er verdt såpass mye for dem at dem faktisk går inn på min blogg leser og kommenterer, så de kan nok ikke hate meg så sterkt.

Jeg svarer på alt som blir spurt om, med mindre det er noe som går privatlivet til datteren min eller noe som er rundt meg 🙂

Jeg forlot ikke Ullensaker

Jeg skrev et innlegg for en stund siden om at jeg skulle flytte. Og på den tiden jeg har vært borte fra bloggen nå så har jeg flyttet. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å forlate Ullensaker, fordi jeg virkelig ikke ønsker at datteren min skal vokse opp her. Det ble ikke til at jeg flyttet ut av Ullensaker denne gangen her, jeg flyttet til Jessheim. Jeg tror det vil overraske noen at jeg valgte å flytte til Jessheim, for det overrasker meg selv når jeg tenker over det.Hittil trives jeg veldig godt, og jeg føler jeg klarer å få ro i sjela her. Hvor lenge jeg faktisk blir i Ullensaker vil tiden vise. Akkurat nå fokuserer jeg mest på å få alt på plass og bo meg helt inn. Det blir også barnehage bytting for Ella til høsten, så det er mye spennende i møte fremover.

Reist meg opp igjen

Reklame | AminiFitness

I en lengre periode har jeg vært borte fra bloggen. Det har vært en lang og tøff periode, og jeg føler jeg har mistet meg selv litt. Det har skjedd så utrolig mye som jeg virkelig kunne ønske jeg kunne fortalt til dere, men som jeg nesten må holde privat fordi det ikke handler om bare meg. Jeg har virkelig ikke klart å blogge, jeg har ikke klart å trene eller gjort noe av det jeg virkelig liker å gjøre. Jeg har vært utmattet, og til tider ikke visst helt hvor jeg skal gjøre av meg. Ting har endelig begynt å snu litt over til det positive, jeg har begynt å få tilbake motivasjon til både blogg og trening igjen. Jeg bestemte jeg for at 2019 skal være mitt år, å det står jeg fortsatt ved. Jeg hadde ikke forventet at jeg ikke skulle møte noen som helst motgang dette året her, og jeg er glad livet gir meg litt motgang, for jeg blir sterkere av det. Nå har jeg reist meg opp igjen og er så klar for å blogge fast igjen og ikke minst trene.

Jeg har mottatt en treningstights fra en av mine fantastiske sponsorer, og det er en tights jeg har siklet på i evigheter. Den er så behagelig å ha på seg, pluss at den sitter utrolig fint på. Jeg er så heldig at jeg har muligheten til å gi dere 10% rabatt på alt av treningsutstyr på AminiFitness sin nettbutikk.

RABATTKODE: SILJE10

https://www.aminifitness.no/

 

Pssst, I’m back

Hei alle sammen!

Wohooo, nå er jeg endelig tilbake igjen. Og jeg har en del å fortelle dere, for spørsmålene om hvorfor jeg ikke har blogget har stormet inn omtrent daglig. Jeg skal nå fortelle dere oversaken til mitt fravær. Det hele startet med at jeg ble syk, og kort tid etter på ble datteren min også syk, da gikk det ikke mange dagene før jeg nok en gang ble syk igjen. Mens jeg var syk og sykemeldt tenkte jeg at kanskje tiden var inne for å legge ned hele bloggen. Bare kutte sosiale medier helt, jeg tenkte at det hadde vært veldig godt. Etter en pause nå så merker jeg allerede savnet etter det å blogge! For meg er bloggen en veldig god terapi og et sted jeg kan ytre mine meninger så tusenvis av folk kan lese det. Jeg lærer meg å holde meg sterk, uansett hvor stor stormen rundt meg er. Bloggen gir meg utrolig mye mer enn hva mennesker som leser den noen gang kan forstå. Endelig er jeg tilbake, ikke bare tilbake, men herregud jeg har så mye som skjer fremover. Jeg gleder meg til å dele flere av tingene med dere. Når jeg gikk inn i 2019 så bestemte jeg meg for at dette her er mitt år, og det skal det også være.

Mobbing allerede i barnehagen

Mye overrasker meg i den verden vi lever i nå, men akkurat dette som jeg skal fortelle om nå var som et hardt slag i ansiktet mitt. Det sjokkerte meg og det er faktisk noe av det vondeste jeg har opplevd.

Det å ha en mammarolle byr på nye utfordringer hver eneste dag. Mitt barn har gått i barnehage siden hun var 9 måneder noe hun måtte siden jeg begynte på skole da. Jeg har alltid opplevd henne som trygg, det har aldri vært et problem med overlevering. I fjor høst begynte hun på stor avdeling, noe som gikk kjempe bra i starten. Ved middagsbordet hjemme prater vi alltid om hvordan dagen har vært og hva hun har gjort i barnehagen. Hun begynte å fortelle om dytting, slåing, spytting, klyping og kalling. I starten tenkte jeg at det er en normal ting at barna får noen konflikter. Etterhvert ble dette daglig, tilslutt var det en kamp å få henne til barnehagen. Bare jeg sa at vi skulle reise til barnehagen la hun seg ned å gråt og skrek NEI. Det gjorde like vondt i sjela hver eneste dag, det var flere ganger jeg ikke klarte noe annet enn å ha henne hjemme. Det er ingen god følelse å tvinge barnet sitt til et sted dem ikke har lyst til å være fordi dem blir utsatt for dette daglig, jeg ville jo ikke selv vært et sted hvor dette skjedde meg daglig, og tror vel helt ærlig at ingen andre ville det heller. Jeg husker jeg ble med henne en dag i barnehagen for å feire bursdag, hun var nyoperert så vi skulle bare vært der et par timer fordi det var bursdagen hennes. Jeg husker så godt den frykten mitt eget barn fikk når disse barna nærmet seg henne. Det å stå der å se på det og være mamma samtidig, var helt grusomt, jeg måtte virkelig holde tårene tilbake og ikke minst sinnet. Jeg kjenner at bare tanken på det nå gjør at tårene presser på.

Jeg har lært mitt barn at om henne blir slått eller blir utsatt for noe som ikke er greit så skal henne si i fra til de voksne, og ikke gjøre noen ting tilbake mot disse barna. Jeg vet om andre som lærer barna sine til det motsatte, nemlig å slå tilbake, jeg personlig syntes det er helt hårreisende og ikke minst kvalmt. Jeg mener virkelig at man overhode ikke skal lære barna sine å benytte seg av vold, under noen omstendigheter.

Det at det allerede er mobbing i en barnehage er helt sinnssykt. Det sjokkerer meg at det begynner såpass tidlig, jeg håper virkelig at alle vi som er foreldre kan snakke med barna våres om dette med mobbing. For det er faktisk vårt ansvar at barna oppfører seg, det er vi som oppdrar dem og skal veilede dem i riktig retning.