Min tale til sønnen min

Kjære lille gullet mitt!

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle stå her i dag å holde en tale som dette her. Jeg har kjent på hjertesorg tidligere, men det overgår absolutt alt. Jeg hadde gledet meg sånn til å få deg i armene mine, og se de vakre øynene dine se på meg. Jeg kjempet så hardt, uansett hvor vondt det har gjort og hvor mye det har kostet meg, så visste jeg hele tiden at du var verdt det. Fra den dagen jeg hørte dine hjerteslag for første gang, så har jeg elsket deg. Jeg har sett svart på ting, og lyst på ting. Fra den dagen jeg bestemte meg for å gi deg livet, så visste jeg at jeg ville bli alene. Jeg visste så godt at det ville bli en kamp, men for deg ville jeg kjempet til siste slutt. Alle nettene jeg har vært våken å kjent sparkene dine, er timer som jeg aldri vil glemme. Hver eneste ultralyd, hjerteslag og spark, har fått en stor plass i mitt hjerte.

Smertene for å få deg ut, føltes meningsløst. Jeg har aldri kjent på en lignende smerte noen gang, verken fysisk eller psykisk. Og det eneste jeg visste var at når du kom ut ville det gjøre enda vondere. Ingen skrik, ingen bevegelse, kun en bitteliten kropp som var det vakreste jeg noen gang hadde sett i hele mitt liv. Jeg fikk den kalde bittelille kroppen din på brystet mitt, aldri i hele mitt liv har jeg kjent en lignende følelse. Jeg ville aldri slippe deg, og det å dra fra deg var helt forferdelig. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt deg med hjem og hatt deg hos meg til du ble 18 år, få se deg vokse opp sammen med storesøsteren din som hadde gledet seg i flere måneder til å få møte deg. Nå vet jeg hva ordtaket ” mammahjertet er knust ” betyr. Det river i sjela, det er en brennende smerte innvendig som er helt ubeskrivelig. Jeg har et stort sinne, mye frustrasjon og en sorg som aldri vil forsvinne, men som jeg med tiden lærer meg å leve med. Det er vanskelig å stå her i denne sorgen alene som forelder, men for meg var du verdt absolutt alt. Jeg hadde kjempet like hardt for deg hver eneste dag i uken om jeg hadde måtte det. Du vil aldri bli glemt Marius-Olai, dine bittesmå føtter satte store spor i mammas hjerte. Jeg elsker deg for alltid, håper himmelen tar deg like godt i mot som jeg hadde gjort. Jeg vet at onkelen din kommer til å passe på deg i himmelen, en dag sees vi igjen.

Hvil i fred!

Hjertesorg

Det jeg skal fortelle nå, hadde jeg virkelig ikke trodd at jeg noen gang skulle si. Det blir ingen baby til sommeren, hjertet hans sluttet å slå. Jeg er helt knust og vil derfor bli borte en stund, det her er det verste jeg noen sinne har opplevd.

Forberedelser til retten

I hele kveld har jeg sittet i flere timer med forberedelser i forbindelse med et kommende rettsmøte. Det er mye jobb, og mye jeg må gå igjennom og finne frem. Det er bare en dag igjen, og hele torsdagen går til møter og enda mer forberedelser. Jeg vet dette blir en lang dag, og fredagen blir nok enda lenger. Så jeg vil nok ikke blogge de neste to dagene nå fordi jeg trenger å bruke tiden min på en del andre ting som er viktigere.

Søvnløse netter

Helt siden ungdomsskolen har jeg trengt utrolig mye søvn. Jeg har hatt perioder hvor jeg har sovet 20 timer i døgnet, og stort sett hver eneste dag har jeg måtte ha 12 timer søvn for å klare å fungere dagen etter. Jeg tror søvn for meg har vært en slags flukt fra virkeligheten, spesielt når det har skjedd utrolig mye. Samtidig har søvn alltid vært utrolig viktig for meg! Og for første gang på 7 år så har jeg hatt en lang periode nå hvor jeg ikke får sove. Jeg har ikke sovet en natt på en måned. Jeg kan legge meg klokken ti på kvelden, da sovner jeg med en gang, noen ganger før også. Men jeg våkner alltid 2-3 timer senere, da er jeg lys våken. Det er kjempe frustrerende, jeg har ikke hatt det sånn siden rett etter at broren min døde. Det er utrolig uvandt for meg at det har blitt sånn her igjen nå. Hver eneste gang jeg sover så er det alltid en person som kommer i drømmene mine, og det er en person jeg vil ha på avstand og langt ut av mitt liv. Og jeg tror det kan være grunnen til at jeg ikke får sove! Jeg har en legetime i dag hvor vi skal gjøre litt forskjellige undersøkelser angående svangerskapet også skal jeg ta opp dette med søvnproblemene jeg har fått, i håp om at jeg kan få noe hjelp for det.

Jeg føler egentlig at livet mitt er ganske fint ellers om dagen, så det er kjedelig at mangel på søvn skal ødelegge det.

Barnevernet som hevn

Jeg har ei datter på 4 år, hun har bodd hos meg fra den dagen hun kom til verden. Jeg har hatt den daglige omsorgen for henne hele veien. Jeg har ikke bare en morsrolle for henne, men også en slags farsrolle. Jeg har vært frivillig inne i barnevernet helt siden jeg var gravid, og det valgte jeg på grunn av at situasjonen jeg stod var utrolig vanskelig. For mange vet jeg at barnevernet er demmes største frykt, for meg har dem alltid vært en trygghet. Jeg har hatt masse veileding og oppfølging fordi jeg ikke har vært sikker nok på om jeg er en god nok mor. I november fikk jeg beskjed om at dem ikke lenger kunne være inne fordi dem ikke hadde noe bekymring ovenfor min omsorg ovenfor barnet mitt.

Så finnes det dessverre noen mennesker som sender bekymringsmeldinger fordi man har en krangel gående. Jeg har opplevd dette her to ganger nå, og jeg kjenner jeg blir like sint hver eneste gang, fordi det er ikke en reel bekymring, det er kun for å prøve å ødelegge mitt liv. Denne gangen her skjedde det faktisk forrige uke, og jeg fikk sjokk når jeg ble kontaktet av barnevernet på fredagen. Så fikk jeg navnet på melder, og jeg var ikke lenger overrasket. For det er en person som har satt seg et mål om å prøve å ødelegge mest mulig for meg. Jeg vet jo veldig godt at den personen ikke kommer noe vei med meldingen som ble sendt, men allikevel så blir jeg sint fordi det er å misbruke tiden til barnevernet, dem er til for å faktisk hjelpe barn som trenger det. Og jeg vet at det er mange som opplever det her, folk bruker barnevernet på en helt feil måte. Det er ikke sånn at dem skal være en trussel for folk som har barn, dem skal være der fordi dem skal hjelpe familier og barn som har det vanskelig. Jeg tror mange tror at man bare kan sende inn en melding så mister man barnet, men det er ikke sånn det fungerer. Det er helt feil av et menneske å sende inn en bekymringsmelding som ikke er reel, det dem ikke tenker på er at dem kan anmeldes og få straff for det. Man burde være voksne nok til å løse konflikter eller bare la hverandre være i fred. Jeg vet at det finnes situasjoner hvor det er en reel bekymring, og da er det viktig å melde i fra om det. Men å bruke barnevernet som en slags hevn er virkelig stygt og utrolig umodent gjort.

Så om du noen gang har sendt en falsk bekymringsmelding til barnevernet så burde du skamme deg, og om du noen gang vurderer det så bare dropp det!

Psykiskhelse

Vi er for dårlig til å snakke om psykisk helse, og jeg kan forstå hvorfor. Jeg har slitt psykisk i mange år, og jeg husker så godt hvordan jeg følte det når jeg hadde det som verst.

Når jeg var 16 år mistet jeg storebroren min, og det var da det verste startet. Det startet med mye søvnproblemer, og jeg ble medisinert med en rekke forskjellige sovemedisiner. Ingenting fungerte, det gjorde meg bare dårlig. Så kom spiseforstyrrelsene, og dette er noe som følger meg fortsatt den dag i dag. Etterhvert som tiden gikk fikk jeg dødsangst, det var skikkelig ille. Jeg dro på legevakta hver eneste dag i tre måneder fordi jeg var sikker på at jeg skulle dø. Og hver eneste gang fikk jeg beskjed om at jeg var frisk og ingenting var galt. Jeg klarte ofte og slå meg til ro etter det, men jeg gikk ut derifra og følte meg veldig dum fordi jeg var jo sikker på at jeg skulle dø når jeg gikk inn dit. Jeg ble medisinert men en type angst medisin som heter atarax 25 mg, som jeg skulle ta fire ganger daglig. Og helt ærlig så ble angsten enda verre av disse tablettene. Jeg fikk en sterkt sosialangst, jeg kunne ikke gå ute blant andre mennesker. Jeg kunne besvime når som helst om jeg gjorde det, jeg fikk virkelig ikke puste og hjerte slo kjempe fort. Jeg måtte ha noen som passet på meg mens jeg sov, hvis ikke turte jeg ikke å sove. Jeg husker hvor sliten, redd og lei jeg var på slutten, jeg husker jeg satte meg ned foran mamma en kveld å gråt helt hysterisk, og fortalte hun at jeg ikke orket mer. Jeg husker jeg følte at ingen trodde meg, og at ingen hadde forståelse for at det faktisk var så ille. Noe jeg den dag i dag kan forstå, for du vet ikke hva det vil si å ha skikkelig angst før du har opplevd det selv. Jeg møtte en lege på legevakten som er grunnen til at jeg er frisk fra dette i dag. Når jeg kom inn dit så sa han til meg at jeg kunne bli helst frisk, og jeg knakk sammen, for det var ikke noe annet jeg ville. Første han ba meg gjøre var å slutte med medisinene jeg gikk på, noe jeg også da gjorde. Så ba han meg overgå angsten min litt og litt for hver dag, så jeg begynte å presse meg til å gå på senteret, men måtte ut etter et par minutter. Sånn holdt jeg på over lengre tid, og tilslutt ble jeg kvitt angsten. Ingen psykolog som hjalp meg, jeg fikset det helt på egenhånd etter jeg møtte en lege som faktisk så meg.

Så var tiden kommet, jeg fikk meg kjæreste. En jeg trodde var helt fantastisk, og jeg levde på en rosa sky i starten. Så begynte han å være fysisk mot meg, det varte over en lang periode. Og jeg ble brutt ned psykisk og helt ødelagt. Jeg hadde et tøft svangerskap hvor jeg ble tatt både fysisk og psykisk. Dette første til svangerskapsdepresjon, så når jeg fødte ville jeg ikke ha mitt eget barn. Det skjærer i hjerte mitt når jeg tenker på den dag i dag, men det er dessverre sannheten på hvordan det var. Jeg har alltid tatt meg av datteren min og brydd meg om hun, men kanskje fordi jeg visste at jeg måtte. For jeg fikk ikke hjelp med dette før hun var 3 år, og det ble heller ikke oppdaget før det.

Nye tider kom, og jeg fikk et nytt forhold som er det beste forholdet jeg noen gang har vært i. Det var vel første gang jeg kjente på hvordan det faktisk var å elske noen. Det var personen jeg ville leve resten av mitt liv med, virkelig en fantastisk person. Vi flyttet sammen, forlovet oss og ventet et barn. På kun et døgn så snudde alt og forholdet var ødelagt for godt. Hjerte til barnet vi ventet stoppet i magen, og da klikka det rett og slett for meg. Jeg ble kjempe syk psykisk, altså jeg mistet kontrollen over meg selv så ille ble det. Jeg kunne ikke lenger ta vare på datteren min, og valgte å sette hun hos noen jeg vet kunne gi hun det hun trengte og at hun hadde det bra. Jeg la meg inn på dps, og fikk meg masse hjelp. Noe jeg er kjempe glad for i dag at jeg gjorde, for jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag om jeg ikke hadde gjort det. Jeg tok datteren min hjem igjen til meg når jeg var frisk nok til det, og jeg har i etterkant slitt med dårlig samvittighet. Men etter det barnevernet og psykologer har sagt så viste dette kun at jeg satte datteren min foran meg selv, jeg valgte hennes behov fremfor mine. Og jeg vet at jeg gjorde det som var riktig for henne.

Enda en etappe livet var jobbet med, og jeg reiste meg opp igjen sterkere enn noen gang. Denne gangen veldig stolt, for dette var noe jeg aldri trodde jeg skulle klare.

Jeg fikk følelser for en ny person, noe som gjorde meg veldig redd. For jeg var hele tiden redd for å bli såret på nytt og få en kjærlighetssorg var min største frykt. Men etterhvert turte jeg å åpne meg og vise følelser. Det her var ikke et forhold som var bra for meg i det hele tatt. Personen jeg var med var kjempe sjalu, og jeg kunne ikke gjøre noen ting uten å bli beskyldt for å være utro. Til og med å være med venninner var galt, jeg kunne ikke legge ut noe på sosiale medier uten at det ble et helvete rett og slett. Jeg tror nesten at jeg ble litt besatt, fordi jeg forlot han aldri og jeg godtok at han behandlet meg dårlig. Jeg skjønner ikke hvorfor, og han gjorde meg dårlig psykisk. Jeg følte meg aldri bra nok, han fikk meg til å føle at det var noe galt med meg. Han sa hele tiden at feilene lå kun hos meg. Han kalte meg opp og ned, han brukte ofte i en krangel at jeg var syk. Jeg trodde tilslutt på dette, og trodde oppriktig at alle feilene lå hos meg sånn som han hele tiden sa. Så plutselig en dag var han borte, han forlot meg i den verste settingen han noen gang kunne gjort. Og i dag er jeg glad for det, for jeg har kommet meg opp igjen, og ser nå hvor skadelig det forholdet var for meg. Jeg har forstått at det ikke er meg det er noe galt med, altså jeg sier ikke at jeg er feilfri, men de største feilene lå ikke hos meg.

Poenget med dette innlegget er at jeg vil ikke at dere som sliter skal føle dere like alene som jeg har gjort i en hver situasjon. Og selv om dere ikke føler at det hjelper dere, så gi psykolog og en full utredning et forsøk. Du kan alltid bli frisk, du må bare jobbe deg igjennom det. Og noen ganger behøver man hjelp for at det skal gå, og da er det viktig å ta den hjelpen i mot. Dere er aldri alene, og om det faktisk er noen som er alene så må dere gjerne ta kontakt med meg på instagram for en prat. Ingen skal stå alene, og vi må bli flinkere til å være der for hverandre og stille opp. Det trengs som regel bare en person som faktisk bryr seg og er der.

INSTAGRAM: SILJEGRANHAUG

Uken som har vært og uken som kommer

Uken som har vært nå har det skjedd så mye, jeg vet ikke hvor jeg skal starte en gang. Det har vært en innholdsrik uke for å si det mildt. Helt ærlig så er jeg satt ut, men ikke overrasket. Det finnes et menneske her i verden som prøver å ødelegge mitt liv, og jeg tror det er hardt å se at det ikke fungerer. Hver eneste dag så smiler jeg, og jeg har ikke hatt det så bra som jeg har nå siden våren 2019. Vi går mot lysere tider, og jeg har mange ting på gang som jeg gleder meg til å dele med dere. Jeg er så bestemt på at dette her skal være mitt år uansett hva som prøver å komme i veien for det. Når jeg har bestemt meg for en ting så blir det sånn, uansett hva. Jeg er utrolig sta, og jeg gir meg ikke før jeg når målene mine. Jeg er så klar for å kjempe meg hardt igjennom dette året her, motivasjonen min er på topp! Og jeg vet veldig godt at uken som kommer nå blir bein hard, det er masse møter og forberedelser til noe jeg er utrolig spent på. Samtidig så er det så mye annet fint som jeg vet kommer til uken, så jeg skal nyte alt det fine hvert eneste sekund jeg har det. Jeg er utrolig glad for at jeg har de menneske jeg har rundt meg, livet mitt er egentlig ganske fantastisk om dagen. Og det skjer ikke at en person skal få ødelegge det.

Et nytt familiemedlem

Det blir noen små pauser her og der, sånn må det nesten bare være også. Det skal bli kjempe godt med helg nå, og denne helgen blir ikke som de andre helgene. Denne helgen her har vi et nytt familiemedlem i hus. Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg hund igjen, forrige hunden jeg hadde flyttet sammen med min tidligere samboer når vi gikk i fra hverandre. I starten var det ganske deilig å ikke ha det ansvaret for en hund, men nå hadde savnet blitt for stort. Jeg trengte virkelig å få meg en hund igjen nå, og det har vært i tankene lenge. På bare et par dager så har jeg blitt så knyttet til han, og kjemien mellom oss klaffer helt perfekt. Ella har også mast om en ny hund helt siden vi ikke lenger hadde den forrige hunden våres hos oss lenger. Jeg håper dette her blir bra, det har gitt mye glede i hverdagen hittil i hvert fall.

Jeg skal selvfølgelig vise dere bilde, så her er det!

I’m back

Hei, endelig er jeg tilbake! Og det er faktisk ganske overraskende at jeg kom tilbake igjen så fort. I forrige uke valgte jeg å ta en pause siden jeg fikk en skikkelig knekk, og jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme tilbake igjen før det hadde gått utrolig lang tid. Men her er jeg tilbake igjen allerede, og føler meg bedre enn hva jeg har gjort på lenge. Jeg har begynt å være ute blant andre mennesker igjen, jeg har kommet i gang med jobb igjen og jeg har fått meg nye venner. Livet føles egentlig ganske bra nå. Jeg har ikke lenger kjærlighetssorg, jeg stenger ikke meg selv inne lenger. Jeg går til psykolog, jordmor og skal få inn et spesial team fra sykehuset som skal hjelpe meg igjennom svangerskapet sånn at jeg ikke igjen skal få en svangerskapsdepresjon. Vi har lagt planer om når og hvordan vi skal gjøre det når babyen skal komme ut. Ting har egentlig bare falt på plass, og jeg føler meg veldig rolig og trygg på at dette skal gå utrolig fint. Jeg har valgt å bytte sykehus på grunn av litt private grunner, og jeg føler virkelig at dem ser meg og hjelper meg på en helt annet måte enn hva jeg har opplevd tidligere. Jeg får så god støtte av familie og venner, jeg føler meg ikke lenger alene. Det er utrolig godt at jeg endelig kan føle en ro og trygghet igjen.

Livet smiler virkelig om dagen!

Jeg tar en pause

Jeg la jo ut ukens spørsmålsrunde i går. Det kom inn så mye dritt at jeg til slutt valgte å slette innlegget. Altså ikke dritt mot meg, men mot en annen person. Og derfor er det bedre å bare fjerne alt enn å la en person bli hengt ut på den måten. Nå har det stormet lenge rundt meg, og i dag fikk jeg en skikkelig knekk. Nå trenger jeg virkelig en pause fra alt det offentlige, og bare komme meg igjen. Jeg er utrolig langt nede nå, og det vil nok ta litt tid før jeg kommer meg opp igjen. I mellom tiden vil jeg være borte fra alle sosiale medier, jeg kommer ikke til å være på facebook, snapchat, blogg eller instagram. Kommentarfelter på bloggen blir også sperret, siden folk setter seg som anonym for å fortelle om utroskap osv. Dette bare ødelegger meg mer psykisk, og jeg mener at hvis det virkelig er noe seriøst som det så burde vel kanskje personen kontakte meg direkte i stede for å sette seg som anonym og kommentere mest mulig dritt for å dra meg ned.

Jeg trenger ro nå for å i det hele tatt ha en sjanse til å få et fint svangerskap. Mens jeg er borte så ta vare på hverandre, og sett pris på dem du har rundt deg, en dag tar alt slutt og man vet aldri når det er!