Hotell weekend

I går kveld sjekket vi inn på et hotell som er et stykke hjemmefra. Vi trengte virkelig å komme oss litt bort denne helgen da det har vært en lang uke med masse tanker og litt andre ting som har skjedd i privatlivet våres. Det å kunne pakke tingene sine i går var virkelig noe jeg trengte. Nå skal jeg bruke helgen min sammen med min egen lillefamilie, og vi har lagt opp et opplegg for hele dagen. Det skal kun være oss og vi skal kun fokusere på hverandre i hele helgen. Det her var virkelig noe vi trengte nå, for selv om jeg ikke skriver så veldig mye på bloggen om dagen så skjer det en del ting på privaten som kan gjøre det litt vanskelig å kun være der vi er i fra, for der føler jeg veldig sånn at jeg blir igjenkjent uansett hvor jeg beveger meg, så det å reise et helt nytt sted hvor ingen kjenner meg er ufattelig deilig til tider.

Dagen i dag startet med en god frokost og litt bading. Nå slapper vi litt av, før vi skal ut å gå tur, ake og stå på ski!

Trening er godt fysisk og psykisk

Reklame | annonselink Aminifitness.no

Det å trene er virkelig en god ting for helsa, det kan også hjelpe mange med selvbildet sitt. Jeg har trent i en god stund, men på grunn av en betennelse var jeg dessverre nødt til å ta en pause. Noe som har svekket kroppen min på mange forskjellige måter. Endelig har jeg kunne startet opp igjen med litt trening, og det gjør så utrolig mye med psyken, energien og egentlig hele hverdagen min. Trening gir meg virkelig en glede, og jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å begynne med det igjen. Jeg begynte med trening når jeg var veldig dårlig psykisk, og det hjalp meg ekstremt mye. Nå er jeg også så heldig at jeg får lov til å gi ut en helt fantastisk rabattkode til mine følgere på treningsutstyr. Utstyret er billig i forhold til andre steder når det er på hel pris, og når jeg i tillegg kan gi dere rabatt kode som gir dere 50% helt fram til 20.januar kl.23:59, så gjør jeg virkelig det med stolthet og glede. Jeg vet hvor mye trening kan hjelpe mennesker både fysisk og psykisk, så dette var en helt unik mulighet! Mine følgere betyr utrolig mye for meg, det at jeg får ha den muligheten til å dele hverdagen min som ung mamma og dele andre ting som er viktige å få fram i lyset, gjør meg utrolig glad. Det at folk engasjerer seg og viser at dem virkelig bryr seg, og tørr å dele meningene sine tilbake er blitt en stor del av mitt liv. Jeg setter så utrolig stor pris på det at dere aner virkelig ikke, og det er vanskelig å sette ord på det. Endelig kan jeg gi noe som gjør godt for en hver person tilbake, og det gjør utrolig godt for meg å vite.

50% RABATT PÅ ABSOLUTT ALT DEM HAR PÅ AMINIFITNESS, HELT FREM TIL 20.JANUAR

RABATTKODE: SILJE50

https://www.aminifitness.no/

Innbrudd

Min største frykt har alltid vært dette med innbrudd. Jeg har aldri klart å forstille meg hvordan det er når man opplever det, jeg har egentlig kun hatt en frykt for det. Jeg har også hele tiden tenkt at dette ikke kommer til å skje meg, helt til i dag! Etter Ella ble levert i barnehagen i dag tidlig la jeg meg i senga for å sove litt. Plutselig brå våkner jeg rett før klokken 10, jeg ser på klokken og ser at jeg kan sove en time til. Når jeg står opp står veranda døren helt åpen, og jeg finner etterhvert ut av at ting har blitt borte. Det er sjokkerende og ikke minst utrolig ekkelt at noen har vært inni leiligheten min mens jeg har ligget å sovet. Det er ingen god følelse, og dette gjør meg først og fremst veldig sint. Det er å tråkke over alle mine grenser når man går inn i hjemmet mitt å forsyner seg av ting. Det er så frekt og respektløst at jeg har virkelig ikke ord. Den tryggheten man skal ha sitt eget hjem forsvinner når noen gjør noe sånt. Jeg håper virkelig at politiet gjør en god jobb og klarer å finne ut av hvem det er, sånn at disse menneskene som holder på sånn som dette lærer at det ikke er greit.

Depresjon

Det finnes forskjellige grader av en depresjon, og jeg selv har fått oppleve hva en ganske sterk depresjon er. Jeg har flere ganger tenkt selv at jeg har vært inni en depresjon, helt til jeg virkelig fikk se hva de ville si. Det startet gradvis med utmattelse og sinne. Etterhvert med tiden ble alt snudd på hodet, jeg mistet meg selv helt. Jeg følte meg helt tom, utslitt, gråt, var sint, det enste jeg ikke opplevde var noe form for glede. Ikke en gang kjæreste jeg har kunne glede meg. Alt var helt mørkt, bare det å stå opp kunne være en stor jobb i seg selv. Jeg klarte ingenting, absolutt ingenting. Jeg fikk ikke i meg mat, jeg fikk meg ikke selv til å gå i dusjen en gang, jeg klarte ikke å rydde, alt var bare et ork. Jeg følte meg mislykket, og døden var i mine tanker så og si hver eneste dag. Søvnen kunne variere veldig, noen netter sov jeg ikke i det hele tatt, andre dager kunne jeg konstant sove hele tiden. Jeg følte meg så alene i det her, og det tok tid før jeg oppsøkte hjelp. Jeg stengte meg selv inne på et mørkt rom, der lå jeg i dagevis uten å prate med noen rundt meg. Jeg kunne ikke kjenne meg selv igjen i den personen jeg hadde blitt, jeg visste ikke lenger hvem jeg selv var. Om jeg tok kontakt med noen så følte jeg meg kun til bry, ingenting føltes bra lenger alt var bare vondt, uansett hva det var. Jeg kunne ikke se noe form for en framtid, alt var helt svart.

Når man kommer til dette punktet i livet så har ting gått altfor langt. Jeg burde absolutt oppsøkt hjelp lenge før dette oppstod. Men jeg trodde jeg skulle klare alt selv, for det hadde jeg gjort tidligere. Eller jeg trodde jeg hadde gjort det tidligere! Jeg la vel egentlig bare et lokk på alt, og til slutt kokte det over. Jeg trodde aldri jeg selv skulle komme så langt ned, virkelig ikke! Og det eneste som har hjulpet meg er masse hjelp fra psykologer og andre instanser som har vært inne i livet mitt, pluss at jeg fikk antidepressive som hjalp meg utrolig mye. Jeg går fortsatt på antidepressive den dag i dag, og det skal jeg gjøre framover også, samtidig som jeg går til psykolog og i sorggruppe. Etterhvert vil det trappes ned, og endelig kan jeg leve uten dette. Den dagen skal jeg jobbe så hardt for å komme fram til.

Jeg vet at jeg ikke er alene i denne situasjonen, jeg bare husker veldig godt hvor alene jeg følte meg når det stod på som mest. Og derfor ønsker jeg å dele min historie angående depresjon, så andre i samme situasjon kan få lov til å se at dem ikke alene! For er det noe man trenger mest i en sånn situasjon så er det akkurat det å se at man ikke er alene om dette, selv om det føles sånn!

Det finnes ikke vanskelig barn, bare barn som har det vanskelig

Dessverre er det mange barn som blir stemplet som vanskelige eller kan bli kalt for et problembarn. Og jeg selv har vel hatt begge disse ”ryktene” på meg, noe som absolutt ikke er kult. Jeg har også opplevd selv nå som jeg er mamma at andre barn har gjort ting mot min datter gjentatte ganger, og jeg har blitt sint og tenk mitt om de barna. For klart man vil forsvare det mest dyrebare man har, og da er det lett å glemme hva som faktisk kan ligge til grunn for at barna gjør som dem gjør. For det finnes ikke vanskelig barn, bare barn som har det vanskelig. Det er lett å glemme, men det er en viktig ting å huske på. Jeg har nå begynt med traume-terapi, noe som virkelig har fått opp øyne mine og gjort at jeg forstår så mye mer. Jeg har selv opplevd dette med mobbing som liten, og derfor får jeg et ekstra stort behov for å forsvare min egen datter når ting skjer. For jeg forsvarer ikke kun mitt eget barn, men jeg forsvarer meg selv som barn samtidig, fordi dette er noe som jeg har opplevd som traumatisk. Jeg har i tillegg opplevd en god del andre ting i livet mitt som både barn og ungdom, som har gjort at jeg har reagert på feil måter og gjort at jeg har gjort flere feil. Utenfra skjønner jeg at det ikke alltid er like lett å tenk noe annet enn at jeg har vært et såkalt ”problembarn”, men jeg har aldri ønsket å være sånn. Jeg som menneske har kun funnet måter for å forsvare meg selv på når jeg har opplevd noe som minner meg om noe av det traumatiske som har skjedd meg i løpet av livet. Og det er ikke bare meg dette skjer, men det skjer med flere tusen barn! Og gjentatte ganger sitter andre rundt å tenker sitt om disse barna og ikke minst snakker nedlatende om disse til sine egne barn. Det er så feil å gjøre det på den måten. Jeg forstår at man er redd for at barna sine skal havne på feil sted til feil tid, men de barna som faktisk går litt utenfor det vanlige trenger som regel en hjelpende hånd for å komme seg opp igjen, så det å snakke dem ned er litt som å sprake noen som allerede ligger nede. Dette er et tema som burde komme ut i lyset og burde bli snakket høyt om. For barn er barn, dem kan ikke styre hvordan dem blir formet og oppdratt. Alt har en forklaring og det ligger alltid noe bak, og det er viktig at vi voksne ikke glemmer det!

 

Julebilder

Jeg la ikke alle julebildene jeg tok av Ella ut før jul på grunn av at det var en del av julegaven til familien. Men nå er julen over så endelig kan jeg dele de bildene som jeg virkelig elsker, og gjør meg super forelsket hver eneste gang jeg ser på dem.

Dummeste jeg har gjort

Nå er det allerede over to måneder siden jeg fikk infeksjon i filleren jeg har i rumpa. Etter dette var jeg rimelig kjapp til å forsøke å få dette ut igjen, to runder har jeg hatt inne noe som egentlig skulle holdt. Men dessverre har det kapslet seg så dette tar tid å få ut igjen. Og akkurat nå har jeg hatt en ny forkjølelse og litt andre ting som har stått på, noe som har gjort så en ny infeksjon er på vei til å komme tilbake igjen i det som har kapslet seg i rumpa. I dag har jeg brukt en god stund inne hos lege, som har henvist meg til sykehuset som forhåpentligvis nå skal få tatt dette ut en gang for alle. Dette er helt klart det dummeste jeg har gjort, og jeg angrer så sinnssykt på at jeg gjorde det. Det har ikke vært annet enn smerte og dritt hele veien. Og igjen vil jeg oppfordre alle til å virkelig ikke gjøre dette, om du ikke har fått lest saken så legger jeg ved en link til et av avisoppslagene som ble etter første infeksjonen jeg fikk.

https://www.tv2.no/a/10187580/

Abort og abortloven (sterke bilder)

Det har vært store diskusjoner rundt dette med abort i en ganske lang periode. Jeg har selv tatt abort, noe som jeg syntes var veldig vanskelig. Men på grunn av situasjonen jeg stod i var det ikke mange andre utveier. Man skal klare å gi barna en god og trygg hverdag, og i denne periode viste det seg at jeg ville endte opp alene med to stykker. Og med en del i privatlivet i tillegg, visste jeg at dette kom til å bli litt kaos. Og jeg ønsket ikke å sette et barn til verden på dette tidspunktet. Jeg brukte prevensjon oppå det hele, og planla overhode ikke å bli gravid. Selv om dette var et vanskelig og tungt valg, så var det riktig i denne situasjonen. Det er veldig mye mer bak dette enn hva jeg kan skrive offentlig, så uansett hva andre måtte tenke så vet jeg at det her var det eneste riktige å gjøre, og det ville vært egoistisk om jeg satte dette barnet til verden.

Jeg tok abort mellom uke 7 og 8, og det så jeg for meg var helt innenfor da dette var såpass tidlig. Jeg ble sendt hjem for å fullføre aborten hjemme, noe som er vanlig såpass tidlig i svangerskapet. Det jeg ikke hadde sett for meg var det som faktisk kom ut. Jeg trodde ikke jeg ville se noe annet enn klumper med blod, men jeg tok så inderlig feil. Jeg fikk helt sjokk når jeg faktisk fikk se at det kom noe ut som man tydelig kan se har et hode, armer og antydninger til øyer. Jeg ble så i sjokk at jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ble helt stille først, så begynte jeg å gråte , før jeg begynte å le. Jeg var så i sjokktilstand, jeg hadde aldri sett dette for meg, og hadde jeg visst det var sånn hadde jeg nok heller ikke klart å fullføre denne aborten, uansett hvor riktig det var. Jeg blir sjokkert over at man bli sendt hjem for å gjøre dette hjemme, man får ikke tilbud om noe hjelp eller oppfølgning etter på heller.

I tillegg blir det en diskusjon på at man skal få lov til å ta bort barnet helt frem til man er omtrent halvveis i svangerskapet. Når jeg allerede har fått se hvor mye man faktisk ser av et menneske såpass tidlig i svangerskapet, så får jeg helt avsmak av bare tanken på at det blir diskutert. Jeg velger å dele bildet fra min abort for at andre også skal få opp øynene på hva dette faktisk innebærer allerede før uke 12.

Kreativ julegave

I år bestemte jeg meg for å være litt kreativ når det kom til julegave til familien. Det skulle samtidig være noe som jeg visste ble satt pris på og betydde noe. Jeg kjøpte inn små lerret, maling, tok bilde av Ella og fremkalte bildene. Så valgte jeg å male på innsiden av hånden hennes og foten, dette trykket vi på lerretet og limte bilde av henne ved siden av. For det første ble det ikke dyrt og for det andre fikk jeg høre at det var den fineste gaven dem hadde fått.

Så om noen der ute ønsker et tips til neste års julegave så er dette noe som vil falle i smak, samtidig som du kan spare en del penger på dette.

 

En stor oppvekker

Jula nærmer seg veldig, og i natt har jeg virkelig fått en stor oppvekker. I går fikk Ella feber, og vi dro på legevakta for å ta en sjekk. Jeg tenkte at hvis hun trengte antibiotika så var det fint å få det med en gang sånn at hun var bedre til julaften. Vi ble sendt hjem igjen siden det bare var et virus som plagde henne. Når vi kom hjem la hun seg med en gang, siden klokken hadde blitt godt over leggetid for henne. Jeg sjekket henne flere ganger siden jeg kjente at hun var veldig varm, og hun hadde en temperatur på 39,5 før hun la seg. Hun fikk selvfølgelig febernedsettende i håp om at dette ville hjelpe hun. Ettervert som jeg merket at pusten ble mer ujevn valgte jeg å legge henne på sofaen for å få litt mer oversikt. etter kort tid fikk hun kramper. Dette skjedde fire ganger på en time. Noe som er utrolig skremmende å se på. Jeg valgte å ringe til en ambulanse som kom relativt fort, samtidig som det føltes ut som om det tok evigheter før dem kom. Det ble tatt en ganske så rask avgjørelse på at vi skulle bli med inn på sykehuset. Inne på sykehuset fikk hun enda et anfall, som denne gangen varte litt lenger enn de andre anfallene hadde gjort. Jeg vet innerst inne at dette ikke er farlig, så lenge det ikke vedvarer over en god stund. Men det å se sitt eget barn være bevisstløs, riste og ikke få puste, er virkelig en forferdelig opplevelse. Etter en stund fikk dem ned feberen med ibux, og hun begynte å bli ganske så klar igjen, selv om hun var utrolig sliten. Jeg var så redd for en jul inne på sykehuset, det hadde virkelig ikke vært noe koselig situasjon.

Og for oss som var så heldige at vi ble skrevet ut i dag, var en stor glede.

Jeg sitter igjen med mange tanker og følelser for de som faktisk måtte bli igjen for å feire julen sin der. Det er ikke noe som er vondere enn å se barn som er veldig syke. Det gjør vondt langt inni mammahjertet mitt når jeg ser barn som ikke har hår på hodet og som konstant må gå rundt med intravenøst på seg. Og de stakkars foreldrene som elsker barna sine overalt på jord, som sikkert går hver eneste dag men en lignende frykt som det jeg selv hadde når mitt barn ikke fikk puste jevnt. Jeg får så vondt inni meg av bare tanken, jeg kjenner virkelig en smerte innvendig nå som jeg igjen tenker på det. Det er helt forferdelig at små uskyldige barn blir så syke at døden blir et tema. Jeg har virkelig ikke ord, mine tanker går til absolutt alle dere barn og foreldrene som står i denne situasjonen.